Einar Gerhardsen

Fra Ikkepedia
Gå til: navigasjon, søk
Einar Gerhardsen

«Doktor Scharffenberg sa pene ting om min politikk»

- ....og stygge ting om Høyre

«Så så. Det var et mareritt, som den gangen da du drømte at Aune Sand gjorde det samme»

- Konen trøster Gerhardsen

«Laval a survécu au procès. Puis il a parlé gentiment de moi»

- CDG om om sine mareritt

«Hvorfor må Puigdemont snakke pent om meg? Jeg savner Berlusconi»

- Signor Schulz om hva som skjer per skrivende stund

Einar Henry Gerhardsen (født mellom kritt og jura-tiden for 145 millioner år siden, død 19. september 1987) var en veiarbeider i Kristiania. Men han fant ut at han heller hadde lyst til å drive med politikk og ulovlig overvåking. Oslo Arbeiderparti sa at "jo, jo, hvorfor ikke? Vi trenger en med erfaring. Så gjør vi ikke de samme tabbene dinosaurene gjorde for 65 mill. år siden." Dermed var det gjort og Einar Gerhardsen tok plass i Arbeiderpartiet.

1940 - årene[rediger]

Dette tiåret er synonymt med tyskernes okkupasjon av Norge. Den daværende statsministeren fikk bevist at fascismen ikke hadde fremtid i det sentrale Europa, for det sa han i sine taler. Derfor fikk fascistene komme til Norge.

I 1940 fant Gerhardsen ut at han med sin stigende populæritet burde dra på norgesturné. Og i april, på oppfordring fra Nikolaus von Falkenhorst, gjorde Gerhardsen nettopp det. Men etter to måneder var han tilbake i Oslo (sikkert pga. nordlendingene). Der ble han leder for arbeiderpartiet. Quisling likte ikke at Gerhardsen prøvde å ta fra ham den populæriteten han hadde klart å samle seg blandt det norske folk, og sa at Gerhardsen ikke fikk lov til å "leke med de store gutta". Gerhardsen ble selvsagt veldig såret, og fant seg en mindre sandkasse å leke i.

Senere fikk Gerhardsen besøk av noen trivelige karer som kalte seg Gestapo. De ba ham pent og hyggelig om han ikke kunne slutte å leke i sandkassen, men det ville han ikke. Dermed ble han sendt til Sachsenhausen, som er en stor lekeplass for barn som er litt slemme, alt etter som.

Herfra er det vanskelig å si hva som skjedde med Gerhardsen, siden de fleste er enige om at han som kom tilbake igjen fra Tyskland ikke er Einar Gerhardsen, men en nederlender ved navn Rijn Hijs-Waask. Gerhardsen var smart under krigen, og lite smart i 1960 årene. Samma personen?

Samma hvem visste han at Arbeiderpartiet var og er grei med terrorister. Sånn var og er det siden februar 1940, men det ville vært bedre om ikke britene fikk greie på det. I den sammenheng ville Gerhardsen at noen landssvikere skulle sone i Bjørkelangen. Fanger ble overført der til, og de bekreftet per spørreark at de følte seg hjemme.

De landssvikere som som hadde rettighetstap mistet statsborgerskapet i gjennomsnittet 9,75 år. Sånt skjedde etter lov og dom. LOV OG DOM? Det verste er at Støre liker konseptet med lov og dom. Fanden det her Arbeiderpartiet. Ikke si at Hadja Tajik pgså er sånn. Hvis avsnittet har skrivefeol har AP sympatier med terrorister. Ja de gjør det.

Angående Bjørkelangen....hva kaller man en bergenser som vet hvor finnes et Bjørkelangen? Innsatt eller hobbyhistoriker.



Gerhardsen bygger landet(1950-1975)[rediger]

Landet, slik vi kjenner det i dag, ble i sin tid bygget av generasjonen med driftige håndverkere som var i arbeidsfør alder etter at krigen sluttet i 1945, med Einar Gerhardsen som rådgivende ing. Før landet ble bygget var det også et land her, men det lå litt nærmere Sverige, og var tuftet på en mer aristokratisk byggeskikk. Denne var veldig annerledes fra den kjernesunne, sosialdemokratiske stilen vi har lært å rive ned i vår moderne verden.

Kritikk av Gerhardsen (1990-)[rediger]

Etter at landet ble bygget stilte mange av Gerhardsens samtidige seg spørsmålet: hvor ligger landet? Gerhardsen visste godt hvor landet skulle ligge og øste villig vekk av sine kunnskaper. På en befaring på jordene der folket på den tiden dyrket pepper, viste han også folket hvor skapet skulle stå. I ettertid har kritikere kommentert at spørsmålet om landets geografiske plassering var overflødig, og har stilt andre spørsmål, som: "Hvorfor bygget de landet slik de gjorde? Hva var greia med rød murstein og flassende murpuss, underdimensjonerte vinduer og 0,7 samfunnshus per innbygger? Og hvilken entreprenør var det som etter utbyggingen fornøyd skuet opp Groruddalen i Oslo, og tenkte: Sånn. My work here is done. Nå er det bare å lene seg tilbake og høste heder og ære. Ammerud er jo blitt en perle."?

Samtidige landsfedre- og mer perifere onkler[rediger]

Mye av æren for at Norge, med Oslo som eggen på skøyten i det arkitektoniske hvileskjæret som kalles etterkrigstiden, ser ut som det gjør, tilfaller tre store menn. Einar Gerhardsen, Reidar Lund og Olav Selvaag. Mursteins-Lund tegnet Rådhuset i Oslo på baksiden av matpapiret sitt i en lunchpause, og mange fulgte i hans ikke så altfor store fotspor. Einar Steinhard bestemte at man ikke skulle kunne se inn i andres hus fordi det gav grobunn for sjalusi, og det at folk døde som fluer av lysmangel var bare en bonus i en periode der befolkningsveksten var fryktelig høy. Men skuddene i Sarajevo eller vannet på mølla var at Olav, 42, fra Lista, hadde kommet over et parti med skikkelig billig asbest han ikke så annen nytte av enn å dytte inn alle nye bygg i Oslo.

Arven etter Gerhardsen[rediger]

Gerhardsen hadde visjoner om et perfekt sosialdemokratisk samfunn. Et samfunn der få hadde mye penger, men alle var sjalu på de som hadde litt mer enn andre. Dette ble internalisert i nybyggerne i Groruddalens drabantbyer. Disse kom fortrinnsvis fra Mjøsbygdene og Kongsvingertraktene, og deres ljoviale hat mot elitisme og opplysthet lever i beste velgående blant deres etterkommere den dag i dag.

Denne tidsalderen kjennetegnes av en enorm gjennomføringsvilje, en slags "skyt først, spør etterpå"-mentalitet i byggebransjen, og en velsignet blottelse for konseptet estetikk. Etter at de bygget landet prøvde deres barn å røyke det opp på 60- og 70-tallet, og deres nevøer og nieser brukte det som hårspray på 80-tallet. Landet vi kjenner i dag er i så måte et produkt av 30 år med mer eller mindre vellykkede forsøk på glemme hva grunntanken i arven etter Einar Gerhardsens utopi faktisk er.