Hattismatten

Fra Ikkepedia
Gå til: navigasjon, søk

Hattismatten er en mutasjon av hattifnatten, og livnærer seg på smattelyder som mennesker og dyr gir fra seg. Noen tider på året er smattelydene ekstra sterke, og da samler hattismattene seg rundt et spesielt smattometer, som fanger opp lydene og filtrerer dem, slik at de er lettere å fordøye.

Utstøtt[rediger]

Hattismatten, som altså er en mutert versjon av hattifnatten, blir sett på som et misfoster. Det fødes en hattismatt hver 0,2 år, og så snart et tilsynelatende normalt hattifnattbarn har avgitt sin første unormale lyd, blir den utstøtt fra flokken, og trer således inn i hattismattenes rekker. Per i dag vil ikke hattifnattene vite av sine artsfrender hattismattene, og derfor bor hattismattene i egne landsbyer (om man skal kunne kalle dem det) hvor de får leve ut sine smattedefekter på egnhånd.

Hattismatten - svaret på alt vi lurte på?[rediger]

Forskere vil ha det til at hattismatten er vår kjentmann i hattifnattenes verden. Dette fordi hattifnatter ikke kan prate, mens hattismatten derimot, smatter når den føler for å hive seg inn i en diskusjon, enten diskusjonen er av større eller mindre art. Dette gjør den helt unik, og mange forskere ser derfor på hattismatten som en must, enda den, blant sine brødre og søstre, sees på som et misfoster. Hattismatten sies også å være på godfot med Hufsa, noe som har gjort at mange nysgjerrigperer har latt seg friste til å kidnappe en hattismatt, og ta den inn til avhør.

Tre hattismatter som har valgt å plassere seg utenpå en av gamlehjemmets kopper, for om mulig å fange opp smattelyder

Hattismatten - et mystisk mysterium[rediger]

Hattismatten er et mysterium som aldri helt har sluttet å overraske menneskeheten. Det er gjort forsøk på å ale opp hattismatter for å bruke dem til "smattestøvsugere" ettersom hattismatten har smattelyder som sin hovedføde. "Smattestøvsugere" skal etter sigende ha vært brukt ut på et gamlehjem i Finland, hvor 2/3 av beboerne smattet mens de spiste. Hattismatten gikk da rundt og samlet opp smattelydene, og fordøyde dem, slik at pleierne på gamlehjemmet slapp å høre på de ubehagelige og høyfrekvente lydene. Det er dessverre ikke gitt noen rapport på hvordan dette forsøket gikk videre.