Hulemannen

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk

«Min mor fortalte like før hun døde at jeg hadde en ukjent bror. I følge hun hadde han vært svært lik meg, men på grunn av en føflekk på høyre kinn, ville hun ikke beholde han. Hun hadde på grunn av dette ikke adoptert han vekk, men plassert han ute i skogen som omfavner Oslo. Gud være med han, og jeg håper for all del at jeg en gang i fremtiden vil møte han igjen.»

- Lars Monsen


Dette er et digitalt bilde basert på historier og beskrivelser som øyenvitner har fortalt politiet

Hulemannen, eller mannen i hulen som han ofte blir kalt, er en merkelig og mystisk person som lever i huler rundt om i Oslo. Ingen vet hvem han er og ingen vet heller nøyaktig hvor han holder til. For de få som har sett ham opptrer han som en brutal og voldelig person som har gode egenskaper og ferdigheter innen for jakt, fisking og båtkunst. Hulemannen er også kjent for å ha kidnappet en rekke personer som folk har funnet brukt som støttestolper i tak og vegger i hulene hans. Dette med kidnappingen har gjort Hulemannen en ettersøkt og farlig person, så alle turer i Oslo området bør være med grupper på fem eller flere personer.


Biografi[rediger]

Som sagt vet man svært lite om hvem Hulemannen er og hvor han kommer fra. Det lille man hvet er at en mann med navn Rune Helge Eikmannsson forsvant i 1978. Han forsvant på den samme tiden som de første jordhulene oppstod. Vitnebeskrivelser baserer seg på at han er i 50-årsladeren.


Hulene[rediger]

Hulene til Hulemannen er svært primitive og har har verken innlagt vann eller strøm. Hulene er plassert i skråninger med lite so, ofte nært elver og bekker. Den gjennomsnittelige høyden på hulene varierer fra to til tre meter. Bredden er opptil ti meter, noe som gjør at de ofte blir bosatt av både Elg, Rådyr, Gaupe og hjemløse barn.

Noe som utmerker seg i de største og mest gjennomførte hulene er at taket er støttet opp av kidnappede mennesker med bind for øyne, hender og føtter. Noen av menneskene har vert rapportert savnet i flere år. Ifølge dem selv har de lært sært mye ut av stunden som støtte og at de aldri vil stå på samme måten som de gjorde før.