Anmeldelse av Kardemomme by

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk
Boker.jpg Ikkeratur 
Denne artikkelen er en del av Ikkepedias Ikkiotek. Besøk Ikkioteket her. Men husk å være stille!


Her følger en teateranmeldelse av uroppsetningen av Thorbjørn Egners teaterstykke Folk og røvere i Kardemomme by, publisert første gang i Aftenbladposten 23. november 1956, skrevet av Malin Dangholmen. Anmeldelsen er gjengitt i sin helhet.


Egners Kardemomme by egner seg ikke for barn[rediger]

Kardemomme bys geografiske plassering, ifølge Egner selv.

Da Nationaltheatret i helgen satte opp Thorbjørn Egners nyskrevne stykke om Folk og røvere i Kardemomme by, valgte de å sette aldersgrensen til 4 år. Etter å ha sett stykket, sitter jeg bare igjen med bekymringer overfor barna som var til stede, og hvor mentalskadde de kommer til å være med denne historien i bagasjen.

Mentalinstitusjon[rediger]

Handlingen i Kardemomme by utspiller seg i en by som fremstår som en statssubsidiert mentalinstitusjon, befolket med det man på godt norsk ville kalt "raringer" og det man på ondt norsk ville kalt "forbanna psykopater". At "byen" er driftet på statens regning ser man klart når man tar i betraktning hvilke yrker som presenteres for publikum - her har man politivesen, transportvesen og endog en frisør/barberer, men ingen yrker som egentlig kan få en by til å gå rundt økonomisk. Dessuten, tross dens lave innbyggertall på rundt 16-17, er flere av innbyggerne arbeidsledige eller husmødre.

Institusjonen styres av en av pasientene, politimester Bastian (spilt av Johan Melkevei), som enten må ha tatt kontrollen selv og fungerer som en eneveldig diktator i en slags politistat, eller han har blitt valgt av de andre innbyggerne/pasientene. Det kan virke som at det siste er sannsynlig - pasientene er stort sett fornøyde med den jobben politimesteren gjør, til tross for at han er komplett udugelig i jobben sin. Blant annet greier han ikke å finne noen røvere som alle andre tydeligvis vet hvor bor. Politimesteren stiller også dumme og opplagte spørsmål for å understreke sin mentale tilstand.

Videre har man også karakteren trikkefører Syversen (Villiam Neset) som er byens minst økonomiske mann. Ikke bare drifter og kjører han en trikk hvor han ikke krever billettpenger av passasjerene - han gir endog ut kaker til alle som kommer ombord. Sammen med barberer Sørensen (Ola Me) danner han arbeiderklassen i samfunnet Egner beskriver.

Av andre karakterer kan man nevne Tobias I. Tårnet (Jonas G. Holdt), som er selvutnevnt værmelder fordi han har en kikkert. Det kommer tydelig fram at han, i likhet med politimester Bastian, ikke har noen som helst formell utdanning (den første som meteorolog, den andre som politimester eller engang politibetjent), og den eneste kvalifikasjonen han kan vise til er langt skjegg og høyt tårn. Dette er for øvrig ikke en metafor, Holdt har portrettert karakteren med et meterlangt skjegg som ikke har noen annen nytte enn å vise at barberer Sørensens funksjon i byen er ikke-eksisterende.

En siste nevneverdig pasient i byen, er "tante" Sofie (Elisabeth Løkang), den friskeste av dem mentalt, men som klart lider av store humørsvingninger. Man kan spekulere i om hun egentlig er en slags sykepleier ved institusjonen, ettersom hun blir sett opp til og kalt "tante" av så å si alle de andre pasientene, men i så fall må det være en sykepleier som har blitt dratt med i psykosirkuset av de andre. Sofie prøver å bryte gjennom den absurde tilværelsen og forklare de andre innbyggerne hvordan de skal oppføre seg og få byen til å fungere. Hun når dessverre ikke gjennom til dem.

Røvere[rediger]

Kardemomme bys "løve" / kollektive hallusinasjon.

Det tar ikke lang tid før den kollektive galskapen skinner klart igjennom for publikum. Tidlig i første akt arrangerer karakterene byfest med celebert besøk, nemlig den talende kamel. Denne kamelen, som endog synger en vise for å understreke hvor klin kokos kardemommeinnbyggerne faktisk er, er en av flere kollektive hallusinasjoner som manifesterer seg på scenen. Bare den sindige tante Sofie beholder roen, og blant annet hindrer hun en av de andre karakterene i å "ri på kamelen". For øvrig finnes det også en sjokoladespisende løve i Kardemomme by, enda en kollektiv hallusinasjon.

På samme tidspunkt presenteres kardemommeinnbyggernes dramatiske motvekt, i form av tre røvere (spilt av J., K. og L. Wild). Disse røverne lever et alternativt liv utenfor Kardemomme by. Man kan tolke dette som at røverkarakterene ikke er pasienter ved institusjonen - enda. Overfladisk sett kommer røverne innimellom til byen for å stjele mat og ting de trenger, men hvis man ser nærmere på det som presenteres, kan man tolke at røverne representerer abnormal oppførsel som altså skiller seg ut fra normene satt opp blant de mentalt syke. Et av hovedproblemene som da stilles opp, er hva som er normalt. I denne situasjonen kan det jo virke som at Kardemomme by representerer normalen, ettersom de er majoriteten, men likevel har røverne den oppførselen vi som publikummere kjenner oss mest igjen i, og hvis man regner med publikum, er røverne altså i majoriteten. Hva er normalt? Et viktig spørsmål.

Politidiktator Bastian vil veldig gjerne arrestere røverne - kanskje fordi de utgjør en risiko for den tilværelsen han liker. Imidlertid greier han det aldri fordi han må ut av institusjonen for å gjøre det, og utenfor Kardemomme - i den vanlige verden - har han ingen makt.

På et tidspunkt skjer det imidlertid noe virkelig oppsiktsvekkende - røverne "røver" tante Sofie. De tar altså den mest normale/abnormale (alt etter hvordan man velger å se det) personen ut av samfunnet hun lever i, for å plassere henne i et samfunn hvor oppførselen hennes passer bedre. Igjen presenteres et viktig spørsmål: Hvem har retten til å definere hvilket samfunn en person skal leve i? Politimester Bastian, som har dannet normene i Kardemomme by, eller røverne, som transplanterer tante Sofie fra et samfunn til et annet? Allerede i tittelen, Folk og røvere, presenteres denne dikotomien. Jeg tror ikke stykket gir oss svarene, men det gir oss de viktige spørsmålene.

Assimilasjon[rediger]

Mot slutten av stykket skjer det igjen noe veldig oppsiktsvekkende. Røverne blir nemlig fanget, ikke av politimesteren, men av en rekke av de innlagte i Kardemomme. Røverne blir nå tvunget til å assimileres inn i det kardemommiske samfunnet og følge de normene de tidligere har forsøkt å redde tante Sofie fra. Røverne tvinges til å flytte inn i institusjonen og forlate det livet de levde før. Gjennom en symbolsk brannslukking helt mot slutten, viser røverne at de er fullverdige medlemmer av samfunnet de har blitt presset inn i, og at den brutale assimileringspolitikken har fungert. Igjen oppstår spørsmålet: Hva om røvernes levemåte var den "normale", og hva skjer med det normale når det blir eliminert som i dette tilfellet? Assimileringen er fullbrakt når de tre gir opp tilværelsen de har hatt sammen og velger å gå hver til sitt - den ene som brannmester, den andre som baker og den siste som sirkusdirektør. Byen har nå to bakere og en sirkusdirektør, men fortsatt ingen verdiskapende arbeidere. Det er på overflaten. Dypere sett har institusjonen nå fått tre nye pasienter.

Folk og røvere i Kardemomme by er altså en meget filosofisk forestilling som presenterer viktige spørsmål om identitet, normkultur og normalitet, og den stiller autoritet opp mot demokrati (minoritet vs. majoritet, etc.) på en utfordrende og provoserende måte. Den lave aldersgrensen bør i aller høyeste grad revurderes, men for de voksne er det som presenteres viktig tankegods å ta med seg videre som reflekterende menneske. Egner bør være stolt over å presentere noe som i så stor grad vil påvirke det norske folks holdninger til normer og det "normale" i generasjoner framover.