Hvem drepte Stian Stiansen?

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk
Boker.jpg Ikkeratur 
Denne artikkelen er en del av Ikkepedias Ikkiotek. Besøk Ikkioteket her. Men husk å være stille!

Kriminalnovellen Hvem drepte Stian Stiansen ble skrevet i 1998 av den ikke så anerkjente forfatteren Stian Stiansen. Forfatteren satte seg selv i hovedrollen, og boka ble ansett som revolusjonerende innen krimmiljøet, i og med at Stiansen faktisk drepte seg selv med vilje, uten å ta selvmord. Dette kan virke komplisert for mange, men boka er heldigvis enkel å forstå, og var pensum i norsk på videregående skole mellom 1999 og 2003. Stiansen puttet sin erkefiende, Erlend Hakadalen, inn i morderrollen, og politimester Bastiansen er en personifisering av det norske politivesenet, som Stiansen mener er patetisk. Privatdetektiv Smith er personifiseringen av den, etter Stiansens mening, mer effektive, flotte og muskuløse amerikanske politistyrken. Med tillatelse av forfatteren (som for øvrig tjente tjue kroner på novellen), kan dere her lese hele novellen.


Kapittel 1 - Prolog[rediger]

Jeg lå der. Kald. Au. Jeg var rett og slett helt død. Han hadde drept meg. Min erkefiende hadde drept meg. Han møtte opp utenfor døren min, med en svær brødkniv. Jeg bød ham inn på te og kjeks, og jeg lurte på hva han skulle med kniven. Og så, sa det pang. Han hadde skutt meg med en revolver som hadde gjemt i den venstre støvelen sin. Ingen hadde forventet det, og aller minst meg. Jeg så at han slentret fornøyd ut av døren min. Jeg lå igjen på gulvet - kald, med aua i hodet og ensom.

Illustrasjoner av Marit Maritsen.

Kapittel 2 - Politimesteren spiser en smultring[rediger]

Det var torsdag den dagen min erkefiende hadde skutt meg. Skyene hang tungt over byen og vannet blomstene mine. Det var jeg fornøyd med, for jeg kunne ikke vanne dem selv, nå som jeg var død. Naboen min, fru Hallebær, var den som oppdaget meg først. Hun oppdaget at døren min sto åpen, og gikk inn for å se etter om noe var galt. Da hun oppdaget meg, var det et så stort sjokk for henne, at hun fikk et hjerteinfarkt og døde. Den neste som oppdaget meg, og fru Hallebær, som nå lå død på gulvet ved siden av meg, var herr Hallebær, som lette etter kona si. Da han oppdaget de livløse kroppene på gulvet innenfor ytterdøra mi, ringte han straks etter politiet. Beklageligvis tok han i all sin forvirring feil av telefonen min og brødkniven til min kjære erkefiende. Herr Hallebær stakk seg selv i hodet, og han falt livløs om på gulvet, med hodet på magen min.

Da politiet omsider ble tilkalt, av en innkrever som tilfeldigvis kom innom (og tok med seg TV'en min), fant de alle de livløse kroppene, nå ni i tallet. Politiet fant fort ut hendelsesforløpet - jeg hadde blitt skutt, fru Hallebær hadde fått et dødelig hjerteinfarkt, herr Hallebær hadde tatt livet sitt i ren fortvilelse over konas død, og de seks medlemmene fra Foreningen for Pensjonister over 90 hadde sovnet stille inn utenfor døren hvor de sto og ringte på. De ønsket sikkert et bidrag til foreningen sin.

Politimester Bastian Bastiansen, en svær mann med gule tenner og blåsvart, bølgete hår, entret rommet. "Så," sa han høyt til de fire etterforskerne som hadde funnet ut hendelsesforløpet. I hånden holdt han en pakke smultringer som han hadde hentet fra brødskuffen på kjøkkenet mitt. "Vi vet altså hvordan alle døde, og vi har konkludert med at Stian Stiansen (det er han som ligger underst i haugen) er den eneste som faktisk har blitt drept." Bastiansen tok et tygg av en smultring han hadde tatt ut av pakken. "Spørsmålet er bare," fortsatte han. "Hvem drepte han?" Det ble et øyeblikks stillhet. Så sa den yngste etterforskeren, Hans Hansen, det han mente om saken: "Sir, du må bruke objektivsformen. Nå høres det ut som om den myrdede har myrdet en, men faktum er at den myrdede er myrdet, og derfor må du si 'hvem myrdet ham'." "Jeg vet hva jeg sier, din dust. Du har sparken! Så, som jeg sa: Hvem myrdet ham?" Han spiste opp smultringen.


Kapittel 3 - Etterforskningen tar en ny vending[rediger]

Da politimester Bastiansen kom tilbake til politistasjonen, med en pakke sjokoladekjeks han hadde funnet på kjøkkenet mitt, ble han møtt med et brev på pulten sin. På brevet sto det: "Jeg drepte Stian Stiansen. Jeg er psykisk ustabil. AAAAAAAAA! Hilsen Erlend Hakadalen." Politimester Bastiansen lagde et papirfly utav det. Så banket det på døren. "Kom inn!" ropte Bastiansen. Inn kom en tynn mann i en brun frakk og med null hår på hodet. Bastiansen, som ikke engang hadde oppdaget den fremmede, sendte flyet sitt på jomfrutur, og etter å ha tatt en loop bestemte det seg for å sikte inn på den fremmedes ansikt. Den tynne mannen satte i et smerteskrik i det papirflyet med susende fart penetrerte øyeeplet hans. Han famlet seg skrikende omkring på Bastiansens kontor, og grep tak i en Viasat-regning som lå på skrivebordet. Så tørket han øyet sitt rent for blod med regningen. "Hvem er du og hva kan jeg gjøre for deg?" spurte Bastiansen høflig. "Jeg er privatetterforsker Smith," svarte den fremmede. Smith krøllet sammen regningen og pælmet den i skallen på politimesteren. Bastiansen satt der som en saltstøtte og suttet på et munnsår. "Jeg fikk vite om mordet på Stian Stiansen, og tenkte at dette måtte være en sak for meg."


Kapittel 4 - Den myrdende blir myrdet av en myrdende som aldri før har myrdet, og som egentlig ikke burde myrde, og syns ikke du også at ordet "myrde" høres litt rart ut nå?[rediger]

"Hva?!" skrek Bastiansen. "Nei, det kommer ikke på tale! Vi vil ikke ha folk med h-er i navnet sitt, med i politistyrken vår! Vi er stolte over å være den eneste h-frie politistyrken i hele verden!" "Men, jeg tenkte bare at..." "Uuuut! Før jeg finner fram revolveren min og blåser huet av deg! Ut!" Døren ble smelt igjen bak Smith. I hånden holdt han det noe blodige papirflyet. Han brettet det ut, leste det og tenkte seg om. Så fant han en telefonkatalog i nærmeste telefonkiosk. Han slo opp på navnet Erlend Hakadalen, fant adressen hans, og gikk for å skape rettferdighet.