Mens vi venter på Godot 2

Fra Ikkepedia, det innholdsløse leksikonet
Gå til: navigasjon, søk

Teaterstykket Mens vi venter på Godot 2 er oppfølgeren til det klassiske teaterstykket Mens vi venter på Godot. Det gravalvorlige stykket tar for seg temaer som religion og tilstedeværelse, og har en udmerket scenografi og fabelaktig innstats fra flotte skuespillere. (Kilde: Lektor Andersen.) Her gjengir Ikkepedias bibliotek manuskriptet til teaterstykket.

Boker.jpg Ikkeratur 
Denne artikkelen er en del av Ikkepedias Ikkiotek. Besøk Ikkioteket her. Men husk å være stille!
VLADIMIR: Du ødelegger hele vår situasjons patos.

[rediger] Mens vi venter på Godot 2

Scene: En ensom vei, et eneste dødt tre. Som før.

Estragon og Vladimir sitter fortsatt ved det døde treet, ventende.

Tiden går mens de sitter i stillhet.

Inngang GODOT, med en stresskoffert.

GODOT: OK, her er jeg, her er jeg.

Estragon og Vladimir står med ett.

ESTRAGON: Hva?

GODOT: Jeg sa 'her er jeg'. Det er meg. Godot.

ESTRAGON: Men... Hva er det du gjør her?

GODOT: Jeg sa dere skulle vente på meg her, og nå er jeg her.

VLADIMIR: Men... Du kan ikke!

ESTRAGON: Det er ikke meningen at du faktisk skal dukke opp!

GODOT: Hva? Hvorfor ikke?

VLADIMIR: Du ødelegger hele vår situasjons patos.

GODOT: Hva?

ESTRAGON: Håpet drøyet... skjønner du? Vi venter her på hva alle bortsett fra oss innser at aldri vil-

VLADIMIR: Ja, så mye for det. Takk, Godot.

ESTRAGON: Ja, takk for ingenting.

GODOT: Vel, herre... Unnskyld meg. Jeg hørte dere fortsatt ventet på meg, så jeg kom. Hva var det jeg gjorde?

VLADIMIR: Forstår du det ikke?

GODOT: Nei.

VLADIMIR: Dette treet, Gogo, meg, dette.... stedet. Vi er modeller for håpløshet og eksistensiell engstelse.

ESTRAGON: Vel, vi var, riktignok.

VLADIMIR: Ja, fram til du faktisk dukket opp. Hvordan skal nå de kristne lære at Jesus ikke vil komme tilbake?

ESTRAGON: Vel, det er mer enn bare religiøst håp, selvsagt. Det er håp for fred, håp for utopia.

VLADIMIR: Jeg vet, men den Jesus-tingen er en lett-

GODOT: Se, karer, jeg er lei for at jeg ødela deres... samma det. Jeg mener, jeg skal gå.

ESTRAGON: Nei, nei.

VLADIMIR: Nei, det er for sent for det nå.

ESTRAGON: Ja, egentlig, det er ødelagt.

GODOT: Vel, OK. Så hva nå da?

VLADIMIR: Hva nå da hva?

GODOT: Hva skal jeg gjøre?

ESTRAGON: Det er det samme.

GODOT: Vel, hvorfor ventet dere på meg?

VLADIMIR: Jeg husker ikke.

ESTRAGON: Jeg tror du lovet oss et eller annet.

VLADIMIR: Åh, ja. Et slags tilbud.

GODOT: Et tilbud?

VLADIMIR: Ja. Så hva har du?

GODOT: Jeg har ikke noe.

VLADIMIR: Åh, du har ikke?

GODOT: Vel, hva er dere ute etter?

VLADIMIR: Nei, nei. Dette kan kanskje bli bra. Du har ingenting til oss?

GODOT: Vel, jeg-

ESTRAGON: Å ja! Det kan hende vi greier å redde denne greia likevel! Vi ventet på deg i dagesvis. Det var ikke meningen at du skulle dukke opp. Vi antok at det var patosen vår.

GODOT: Deres hvafornoe?

VLADIMIR: Riktig, men kanskje, bare kanskje, det er tilintetgjørelsen av et glimt av håp vil skal kjenne. Så du dukker opp, men du har ingenting vi trenger.

GODOT: Men jeg vet ikke hva dere trenger. Hva trenger du?

VLADIMIR: Vel-

ESTRAGON: Forsiktig nå, Didi. Han har kanskje hva du trenger, og da er patosen vår ødelagt nok en gang.

VLADIMIR: Godt poeng. Vi trenger... håp, for frelse, fra en grusom, meningsløs eksistens.

GODOT: Åh, ingen problem. Jeg har det.

ESTRAGON: Shit.

VLADIMIR: Pokker, du kødder med meg.

GODOT: Nei, jeg har det rett her.

VLADIMIR: Vel, la oss se det, kanskje det-

Godot åpner stresskofferten. Et strålende lys skinner fra innsiden.

Et strålende lys skinner fra innsiden.

ESTRAGON: Milde måne. Det er det.

VLADIMIR: Hva kaller du det?

GODOT: Åh, det har mange navn. Frelse. Nirvana. Himmelen. I grunn er det håpet for en mening for menneskets tragiske eksistens.

VLADIMIR: Men.. vi har ikke.. har ingen penger! Så vi-

GODOT: åh, det er gratis. Ta det.

ESTRAGON: Shit. Han ødela nettopp alt sammen.

GODOT: Vel, vil dere ha det?

VLADIMIR: Nei, nei. Vi kan ta det.

GODOT: Vær så god.

Godot gir dem kofferten og forlater scenen.

VLADIMIR: Wow.

ESTRAGON: Vel, det suger skikkelig.

VLADIMIR: Null tull. Hvordan skal vi rettferdiggjøre eksistensialismen vår nå?

ESTRAGON: Pfff! Det er ut av vinduet.

VLADIMIR: Så hva gjør vi nå?

ESTRAGON: Jeg antar... vi går. Ingen vits i å vente her lenger.

VLADIMIR: Nå når alt håpet har blitt realisert.

Stillhet. De går ikke.

VLADIMIR: Dette... suger.

ESTRAGON: Jeg vet. Ironisk, ikke sant?

VLADIMIR: Det er det.

De sitter.

Teppe.


Personlige verktøy
Vis og manipuler namespaces

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Søsterprosjekter
Praktisk
Del
Verktøy
På andre språk