Krattebøl - Bunes

Fra Ikkepedia
Gå til: navigasjon, søk


Krattebøl - Bunes er et lite samfunn på FV 263 mellom Sand og Skjæringa. Man har ikke klart å bestemme seg for om det skal hete Krattebøl eller Bunes. Egentlig er Krattebøl og Bunes to helt forskjellige steder men det har ikke vært mulig å definere en geografisk grense mellom disse stedene.

Det finurlige med området er at alle steder har to navn, et offisielt som ingen bruker og et uoffisielt som alle "granner" bruker. f.eks. Åsen som kroner nord for området heter Lønnsåsen, nesten ingen granner vet hva det er, de kaller det for "Ørrhitta" og klager sin nød for det står feil på kartet.Andre kjente geografiske punkter er Vikærbækken, Lorthølet, Gørrvika, Vikærbærjet, Mærræhælla, Fugleneset, Frierhølmen,Flæskehølmen, Reihardtsvingen,Reinhardtberget (nå sprengt bort under arbeidet med ny veg), Dritarbakken og lenger nord opp på fjellene finner vi Svenskehølet.

Hvorfor et så lite område kan produsere så mange originaler kommer nok av kosten. I mange hundre år har kosten bestått til stor del av rævrusk,klotmjølk,klubb,klotsuppe,mulger,sprøstekt øbbør,lakæ,råjokk o.s.v. Mulger skal gjerne serveres med en stubb skolisse etter gammel tradisjon fra den tiden man "lå" og høgg temmer øst i mærken. Det er klart at det og hogge tømmer i seg selv er hardt arbeide, men da det til overmål skal skje liggende krever dette mat med mye karbohydrater hvor retten mulger kom inn som overlevelseskost.

Historie[rediger]

Det ble i 1647 utsendt oppmålere og diplomater fra Kongens slott som skulle definere ny grense men alle disse ble drept i tumultene som oppstod da innbyggerne barket sammen i vill krangel om grenseoppgangen. Under tørrsammærn 1947 ble det gjort et nytt forsøk men da strandet det hele da Arvid Pukviken la frem skjøte på hele området og hevdet med styrke at det hele var hans eiendom og het Viken (Viken ble som kjent senere til Christiania og Oslo). Alle bifalt hans påstand da han jo satt som fast medlem i jordstyret og til overmål var med i mannskoret.

Tørrsommeren 1947 eller tørrsæmmærnsjuogførr som det blir sagt er nok den viktigste hendelsen. Det året var det så tørt at man kunne gå tørrskodd mellom Vikærbærje og Mærræhællæ. Trass i den vanskelige tørken overlevde opptil flere av innbyggerne som kunne bringe slektene videre.

Asfalt ved ferista 1969

Sommeren 1969 ble det lagt 6 kvadratmeter asfalt på vestsida av ferista ved Åserud. Dette var en vanvittig stor ting for ungene i nabolaget som strømmet til asfaltflekken som fluer på seropp (sirup). Endelig hadde Bunesvegen fått asfalt - 6m2.

Folk[rediger]

Originaler[rediger]

Grannelaget Krappl-Bunes er kjent for stor tetthet av bygdeoriginaler. På folkemunne snakkes det kun om "originaler". Faktisk har det vært så mange originaler bosatt i dette området at det til tider har vært en utfordring og finne noen som ikke er original. Brennkære troner selvfølgelig på toppen over alle originalene men de har hatt mange friske utfordrere opp gjennom tidene.

  • Niels Buner (1847 - 1973) Var kjent for voldsom mopedkjøring samt at han overlevde lynnedslag i eget legeme tre ganger hvorav hesten han leide falt død om en av gangene. En gang da han hadde kommet godt opp i alderdommen kjørte han Puch mopeden sin utover mot Smedviken. Etter å ha besøkt sin kompis der ute returnerte han i retning Fjellbua. Når han kom til den gamle grinda stoppet han ikke men forserte tvers gjennom grinda i god 70 km/t så treverket sprutet rundt mopeden. På vegen ble Niels liggende forslått med mopeden ved siden av seg. Forskrekket kom Mari løpende fra Fjellbua og spørte hva i all verden som skjedde. Niels var lettere irritert da han opplyste om at denna grinda var åpen da je dro søover. Han var betydelig svaksynt og hadde ikke sett at grinda var lukket da ha kom tilbake. Han lovte med eder og galle og rundenge den jævelen som hadde lukket den grinda.
  • Reinhardt Vollsjø (1823-1970) var vaskeekte yrkesfisker - en av veldig få som har innehatt dette yrket på Storsjøen i nyere tid. Han levde forøvrig av produksjon og reparasjon av fiskeredskaper slik som sikgån, risju, vø, kuper o.s.v. Han var også god til å lage brenneslesuppe og hadde en viktig funksjon under motstandskampen 1940-1945.
  • Hedda Vollsjø (1879-1988) var Pions informasjonsdronning. Hun brukte mesteparten av døgnet til å fyke rundt på bigden og fortelle ting. Problemet var at alt hun sa var helt sant. Hun hadde ikkee det genet som modererer ting som ikke kan sies uredigert direkte fra hjernen. Derfor fikk hun et noe spesiellt rykte.
  • Halvard Årnes. (1899-1999) vant en gang 1000 kroner på pengelotteriet samtidig som han arvet farsgarden. Da ble han øyeblikkelig kapitalist og pløyet og harvet jorda konsekvent hver 1'ste Mai for å demonstrere sitt standpunkt i forhold til kommunistene. Problemet var at han pløyde på 17'de Mai også så noen hevdet det var for han var Nazist. Antagelig var det fordi det hendte disse datoene var de eneste dagene det var tørt nok på jordene for traktoren og to-skjærsen. Noen av naboene sluttet helt og drive jorda, de hverken pløyde, harvet eller sådde av frykt for å bli stemplet som kommunist eller nazist. Derfor grodde et antall bruk helt ned og venter stadig på at dinosaurusene skal komme tilbake og beite på krattet.

Slekter og blodbaner[rediger]

Langs Bunesvegen har det alltid vært god utblanding, nesten uten innslag av innavl. Det sier seg selv, Bunesvegen har alltid vært en viktig ferdselsåre der trafikken og tilhørende besøk av "utabigdsfølk" har vøri stor. Derfor har det opp gjennom årene etter svartedauen vøri blandet inn blod fra mange folkeslag - også tatere. Noen vil også hevde at det har sneket seg inn arvestoff fra bever og tiur, antagelig gjennom kosten. Dette kan gjenspeiles i holdningen til mange i Pion som ofte har en noe luntende gangart som beveren men som kan flakse noe vederstyggelig som tiuren når det er kvinnfolk og brennevin i omløp.

Det påstås at den originale stamfaren i Pion er det som mange omtaler som en slags "missing link" mellom homo erectus og homo sapiens. Etablerte forskningsmiljøer protesterer derimot heftig på unnfangelsesteorien som er fremsatt. Det sies nemlig at den første kjente bosetning i Pion var Arvid Trøllbækken. Han ble etter sigende unnfanget ved at en tre meter høy homo erectus avleverte i en trebøtte fyllt med gråstein og plassert på Vikærbækkens bredd. Etter noen måneder begynte det og bevege seg nede i bøtta og opp kom sakte men sikkert to hender og kraftige underarmer mens en kraftig bass stemme uttalte med kraft ordene: Ærbe,ærbe,ærbe,ærbe,ærbe. Som sagt denne vitenskapelige teorien støttes ikke på Blinderen men vi vet også at univeritetsmiljøet er svært svekket for tiden så hvem vet egentlig? Forøvrig er jo ikke dette langt fra den uomtvistede tesen Darwin fremsatte om Soløringenes (solungenes, på dialekt) herkomst. Alle vet at den første solungen ble unnfanget ved at en finntørpær leverte i ei bøtte og satte den i solveggen. Det er godtatt vitenskap mens ur Pioneren fra Nord-Odal tydeligvis må forskes på ytterligere.

Utvandring[rediger]

På attenhundretallet var det også flere fra området som utvandret til Amerika. Den mest kjente var "Onkel Per". Det er ukjent hvems onkel han egentlig var men helt klart var han en onkel. Onkel Per var kjent for at han var svært god til å juge. Det ble derfor bare gjort skuldertrekninger da han fortalte at han skulle utvandre til det forgjettede land. Plutselig en dag var han borte så til sin store forskrekkelse skjønte slekt og naboer at Per faktisk hadde dratt. Noen uker senere kom det brev fra Per poststemplet Ellis Island der han fortalte om turen over og at han nå var klar for ferden videre inn i Amerika der han skulle ta seg en kjempestor gard og bli søkkrik. I senere brev ble dette tonet noe ned og det ble beskrevet reiser til forskjellige steder. I et brev skrev Per at han nå hadde bodd sammen med en indianerstamme i fire år og skulle gifte seg med datteren til høvdingen.Etter mange år ble det åpenbart at prosjektet til Per skrantet og en dag returnerte han plutselig igjen. På spørsmål om hvorfor han kom tilbake forklarte han det med at det ble så mye mas. Først ble han gift med dattera til indianerhøvdingen - det var jo en ting, men da de begynte å mase om at jeg skulle stille som presidentkandidat ble det for mye for meg forklarte Per. Per brakte med seg hjem fra det forgjettede land en "Amerikastol".

Tilstøtende områder og feider[rediger]

Av feider med nabostammer har det alltid vært kamp med mosokninger hvor de fleste kamper har funnet sted på Vonheim, noen på Trudvang men de ble ofte forstyrret av Æsvællinger og Gullverkinger og da ble det bare kjedelig og sloss. Feidene med mosokningene ble gravlagt i August 1975 og siden har det bare vært fred og ro. Noen oppblussinger har det vært, senest da premiesamlingen til Mogutten ble forsøkt flyttet fra Mo gamle kommunehus til Sand. Ellers har det alltid vært feider med Oppstadbakkinger eller seigmenn som de omtales i Pion. Feidene med Oppstadbakkinger foregår imidlertid kun etter mørkets frembrudd, på dagtid er Pionerer og Nord-Odølinger forøvrig de beste venner med Oppstadbakkinger men om kvelden bryter helvete løs igjen. Man tror dette kommer av at disse folkeslagene er nøvre og ikke gidder betale kontigent på treningsstudio, idrettslag o.l. Det er god nok trening og sløss hver helg hvis man er av sted resten av uka.

Det har vært utkjempet store sjøslag på Storsjøen mellom nord-odølinger og sør-odølinger. Sør-odølingene har sendt oppstadbakkinger for å kjempe sin sak mens nord-odølingene har sendt pionerer fra Bunes Krattebøl området. Hvis man ser på kartet over kommunegrensa mellom nord og sør ser man i dag at denne svinger nord av Rovøya. Enhver pappskalle forstår at det må være feil. Dette ble utfallet av det store slaget ved Fleskeholmen i 1952 som oppstadbakkingene vant ved hjelp av stort inntak av seigmenn i løs vekt og hjemmebrent, doping med andre ord. På sommerstid kan man i dag se armadaer av fritidsbåter som patruljerer kommunegrensa i Rovøysundet på sommerstid og la seg lure til å tro at dette er vanlige folk. Det er det ikke. Det er militante oppstadbakkinger som oppfører seg som nordkoreanere. På vinterstid er Storsjøen islagt, noe som medfører at seigmennene må ty til ubåter og seiler ut fra marinebasen på Ringås. Rett som det er lager de råk nord for Rovøya der de stikker periskopet opp på natterstid, aldri på dagtid da de er redde for å få juling. Nord-Odal kommunestyre kommer til å måtte bevilge noen millioner med det første slik at det kan kjøpes inn noen brukte bombefly. På den måte kan man bombe marinebasen på Ringås tilbake til steinalderen der den hører hjemme og flytte kommunegrensa på sørsiden av Øyen. Da tenkjer je je læll, faanskjæræmæ.

Undervisning[rediger]

Av mange merkelige fenomener i området var det som ble omtalt som å gå og lese. Det har vært utallige doktoravhandlinger om dette fenomenet uten at noen har funnet ut hvorfor man på død og liv en periode i livet, gjerne i femtenårsalderen skulle gå og lese. Hvorfor kunne man ikke sitte og lese for eksempel. Nei, man gikk og les som det het, gjerne sammen med jevnaldrende og noen av doktoravhandlingene har avdekket at presten var involvert - kanskje Jesus også. Mange barn har med stor forundring lyttet til sine foreldre som sløre i blikket har fortalt at det skjedde det året jeg gikk og les, hvorpå barnet har forestilt seg sine foreldre gående bortover Bunesvegen med ei bok foran seg mens de "gikk og les".

Kultur[rediger]

Festivaler[rediger]

I Pion er det en rekke festivaler, den mest kjente er antagelig Mortfestivalen. Det er egentlig en fiskekonkurranse for innbyggerne rundt "Vika", men bekjente, arbeidskolleger og andre spesiellt kvalifiserte får delta under tvil. Man møtes gjerne i Vikærbækken kl. 1700 hours sharp der konkurransen høytidelig åpnes ved at et antall navn på avdøde storfiskere fra omegnen nevnes og skåles for. Det er vel omtrent 37 storfiskere som blir nevnt så det er svært krevende. Noen standhaftige og veltrente mortfiskere tar seg gjennom den høytidelige åpningen og får kroken og duppen ut i vannet, noen husker også og sette på mark. Den største fangsten som har brakt vandrepokalen hjem er vel på ca. 550 kg mort, der den største fisken veide over 12 kg. Noen år er det så dårlig fiskebett at deltagere har gjort krav på vandrepokalen "fordi de mener og ha sett en mort har vaket". Det har utviklet seg til en slags nabofeide der kampen går på hvorvidt vandrepokalen hører hjemme på øst eller vestsiden av Vikærbekken. Et år var det ingen som husket at Mortfestivalen hadde gått av stabelen. Da man senere fant fiskeutstyr fra ca. 20 mann på Ingjerdingsberget, ble det enighet om at konkurransen antagelig hadde blitt avviklet. Spor etter leirete langstøvler gjennom gangen og inn i stua til Anne og Leif vitnet om at noen hadde vært innom på vei hjem om natta. Hvem det var har ikke krimtekniske analyser klart og avdekke, men siden ingen ble skadet har kongen i statsråd innvilget straffefrihet in absentia.

Andre festivaler finnes også men har ofte få deltagere. En festival har sågar bare en deltager. Han koser seg med noen toddy utover sommerkvelden og da festivalhumøret nærmer seg toppnivået, vandrer den glade festivaldeltager fra hus til hus og underholder de som er våkne med sang og gitarspill, gjerne Jonny Cash.

Andre festivaler blir gjerne avviklet på Bukkeneset med seriøse band og hundrevis av betalende deltakere. En spesiell egenart med festivalene på Bukkeneset er gjerne at deltakere godt opp i pensjonistalderen gjerne ankommer rundt kl. 1500, blir i godt humør rundt kl. 1600 og slåss så busta fyker ca. kl. 1700 og blir hjemkjørt ca. kl. 1800. Selve festen starter kl. 1900 og forløper gjerne uten de store problemer.

Gjeddefestivalen var et svært populært arrangement men ble flyttet fra Bukkeneset etter gjentatte angrep fra Oppstadbakkinger med tilhørende paramilitære grupper. Lensmannskontoret i Nord-Odal var ikke satt opp med verken tungt nok personell eller våpen som kunne håndtere slike trefninger og arrangementet er derfor flyttet på hemmelig mobil plass.

Klubber og foreninger[rediger]

Nord-Odals første MC-klubb hadde sitt sete i området. Den hadde tre medlemmer, dette var Alf Småbråten, Niels Buner og Torodd Smedviken. De hadde harde opptakskrav og selvjustisen var ubeskrivelig. De hadde lange sammenkomster der diskusjonen gikk på hva som var best av NSU, Monarch og Raufoss moped. Det var utallige oppgjør lang Bunesvegen i stor fart der Torodd Smedviken på sin NSU ofte lå et hestehode foran. Alf hadde sågar sin Raufoss utstyrt som vegskrape da han var ansatt i vegvesenet som oppsynsmann. Det var nødvendige verktøy som spade,hakke,stikkrenneutstyr og skråtobakk i sideveskene. Dette veide selvfølgelig en del men det kompenserte Alf med sin egen vekt som var ganske liten. Han gikk forøvrig under navnet "småbråten", et navn som gjenspeilet hans jordiske størrelse. Det som Alf manglet i fysisk størrelse, tok han igjen på temperament og oppfinnsomhet når det gjaldt spilloppmakerier myntet på nabokjerringer som ikke alltid forstod spøken.Denne MC-klubben ble nedlagt etterhvert som medlemmene ble "borte" men det er den dag i dag overrepresentasjon av mopeder i nabolaget som blir brukt i absolutt alt slags vær.

Sport og fritid[rediger]

Idrettsarenaer[rediger]

Rønningen var stedets fotballstadion. Den var ikke fullt på høyde med internasjonal standard men hadde høy bruksverdi. Det ble utkjempet hundrevis av fotballkamper på Rønningen stadion opp gjennom tidene. Fra tid til annen ble stadion også brukt som kamparena for boksekamper, brytekamper og rene hatkamper. Hatkamper skjedde gjerne som en direkte konsekvens av at man f.eks. hadde sluppet bagasjebærerklypa over hendene til noen som hadde en storebror.Det er ikke kjent at det gikk menneskeliv tapt på Rønningen stadion.

Jakt og fiske[rediger]

Elgjakta er den viktigste form for jakt i Pion. For å få plass på jaktlaget må man fylle et sett kriterier som er tett på uoppnåelige. Du må kjenne noen, du må være grunneier, du må være jeger, du må ha børse, du må være svært gammel, du må være sta, du må ha elghund, du må ha synsfeil, du må ha nedsatt hørsel, du må ha 4x4 bil, du må ha avstamning lokalt i Pion som kan spores tilbake til før svartedauen. Alle disse kriteriene må være oppfyllt, det kan dog godtas at 1 - ett kriterie ikke er tilstede hvis man forøvrig har alle andre inne. I forkant av jakta blir gjerne grunneiere oppsøkt og må signere på et papir som gjør at grunn avgis til jaktlaget under elgjakta. Hvis man da som grunneier har lyst til å være med selv blir man avvist hvis man ikke oppfyller kriteriene nevnt over. Når jakta nærmer seg kan man se på ganglaget til medlemmene at noe stort er på gang for da sykler de tur med elgbikkja, eller kjører tur med bikkja i bånd gjennom sidevinduet på bilen. Siden kvoten sjelden blir fyllt opp kryr det av elg langs Bunesberget, ulv eller bjørn finnes her ikke fordi den umiddelbart ville bli tråkket ihjel av horder av elg i tusenvis. Det er ikke uvanlig at man kjører ihjel tre til fire elger på vei hjem fra butikken på Sand en kveldstime. Når de lokale klager sin nød til jaktlaget og ber de om å skyte så mye elg som mulig, fnyses det tilbake at det omtrent ikke finnes elg i området. Man skal ikke latterliggjøre problemet siden det sikkert ikke er lett og få øye på elg når man sitter på post og har både grønn og grå stær i tillegg til å være dauhørt. Det som er litt uforståelig er hvordan de får sitte i fred på post så lenge elgen trekker i tusentall som bøfler på prærien. For noen år siden kjørte en medlem av jaktlaget over ei elgku på veien til Lorthølet en dag han skulle på post. Vedkommende leverte bilen inn på verkstedet neste dag og bestillte høgere og bredere hjul med forklaringen at det nå var så dumpete langs Bunesvegen at større hjul nok var eneste råd. Det året fellte jaktlaget fem av sju elger man hadde kvote på. Samme året tok en elg oppstilling bak en jeger på post og spiste østerdalslua rett av skallen på jegeren uten å bli oppdaget. Elgkjøtt er sjelden vare i Pion og blir gjerne omsatt for rundt 750,- for kiloen de få gangene det finnes i omløp. Suppekjøtt og knoker går for 400,-.

For elgjakta 2013 knytter det seg stor spenning. Siden elgen er smart og har forstått at det er ganske sikkert å oppholde seg rundt Bunesberget så har jo det selvfølgelig ført til stor innvandring av elg fra nabotereng. Siden det ikke finnes begrensning på denne innvandring samt at familiegjenforening tillates uten søknad, så fører dette til avelging på vestsiden av Storsjøen. Det har gått så langt at noen nå har satt opp over femti fugleband, nesten tredve saltsteiner og satt opp store bilder av øksne kviger på vestsida av Hanorsundet. Ingen har offentlig mistenkt jaktlagene fra Størjen og Ekornhol for udåden.

Elgjakta 2013 gikk fort.

Elgjakta 2014 gikk fort au.Jaktlaget ankom Gamle Bunesveg oppe mot Dritarbakken mandag morgen ca. kl. 0658. Det ble postert en hesteskoformasjon med trang åpning mot Svenskehølet som ei risju. Kl. 0714 poffe det fiste smællet og den første elgen velte seg nedover, dau som en dau elg. Ved dugurdstid hadde de fleste mistet tellinga og stekte litt flesk og kokte kaffe i fiskebolldunk (obligatorisk utstyr). Ved tretiden var årets elgjakt over og det antas at det ble felt omkring fælt mange elger. Det mest interessante det året var at en elghund sporet opp, hadde hæl en stor ulv og åten heilt opp. Til og med pelsen ble borte, kun blod og litt hår låg att. Skikkelig tøffe elgbikkjer i Krappel Bunes svingen, går rykter om at noen av de er avlet på en kryssing av jämthund, bullterrier og jerv. Fadesen gikk fort både oralt og viralt og nåæ fært aktive dyrebeskyttelsesbloggdamer på feisbook gikk umiddelbart ut med anonyme rekommanderte drapstrusler mot hundeeier. Jämthund og bullterrier kennelen tre generasjoner bakover ble lyst i bann. Den eneste som gikk klar var Jerveeieren som var både inkognito og utlending. På grunn av så fælt mie elgfall det året gikk laget tomt for ammunisjon, hæll pattroner som det hetter deromkring. Da elgjakta var på hell nærmere 1600 den mandagen kom den fæle elghundhybriden slepende med nakketak på ei elgku og uten pattroner var plutselig gode rådyr veldig gode. Løsningen vart at elgkua vart bøttin med slikt fleksibelt slepetau fra Norol til hengerkula på en firehjulstrækker og loffe bortover Bunesvegen i retning Sand. Der vart nødslaktebil redningen og elgkua returnerte Nordre Odalen fjorten dager senere kamuflert som frittgående suppekjøtt. Jaktlederen titte dette hade børi heilt ta skaftet, så han reiste på lensmannskontoret med skriftlig anmeldelse på seg selv og spikret den opp på inngangsdøra utenpå de 9 andre han hadde hengt opp foregående år. Siden lensmannen hadde gått av med pensjon for mange år siden, lå kontoret noen år etter med saksbehandlingen. Jaktlaget i pion er kjent for mangt, også for å rydde etter seg. På den dagen som er den andre dagen i elgjakta andre steder, men som er dagen etter elgjakta i pion, kommer Nordli`n og henter tikubikkskonteineren som ved det tidspunkt er rågå med pattronhylser. Slike fine hylser er verdifullt edelmetall hos skraphandlere av jødisk herkomst i Oslo og finansierer et tredagers julebord der også kongen er invitert. Ingen kan gjøre rede for om kongen noen gang har deltatt på julebordet men noen hevder hardnakket at han er observert med feiekost og søppelsekk mot slutten av høgtiden.

Senskader av elgjakt i Pion.

Gjennom fleire tusen år er det forsket på senskader på elgjegere i Pion, mye av de registrerte skadene ligner på rus skader i form av avhengighet. Den mest kjente avhengigheten knyttet til dette området er "Dotsupavhengighet". Dette er spesielt for dette området og kommer etter all sannsynlighet av idiotisk stor elgstamme over hundrevis av år. Det sier seg selv at hvis en enkelt elgjeger feller rundt hundre elg på en jaktsesong blir det veldig mye dotsup og da er veien til avhengighet kort.


Sikfisket er den mest omfangsrike delen av Størsjøfisket. Tidligere foregikk dette fra vanlige robåter der man satte dertil egnede sikgarn som ble vækjæ dagen etter. Problemet med sikfisket var imidlertid at den foregår så sent på året at isen ble en faktor. Vanlige robåter eventuellt med påmontert en 3 HK Scott AtWater eller 4 HK Seagull egner seg svært dårlig som isbryter, derfor var dette en særdeles teknisk utfordrende form for matauke. Noen bar ombord ei stor slaktepanne og gjorde opp bål i denne slik at båtskroget holdt seg varmt samtidig som fiskerne kunne varme seg over bålet for ikke å fryse ihjel. Noen ganger da det lå en 3-400 båter og fisket sik østafor Einsbærjet (Øyen)hendte det stadig vekk at noen frøs ihjel da de ikke hadde tatt med nok ved. Disse måtte bare få bli der de falt på post og frøys etterhvert inn i meterdjup is. De ble gjerne fisket opp igjen ved Fetsund lenser under sluttrensken i årets fløtersesong året etter. Noen ble så desperate at de satte fyr på egen båt for å holde varmen mens de fossrodde hjemover. Noen rablet det helt for som f.eks. da makkeren hadde tømt bensin utover bakenden på båten og satt fyr på det hele. Med bakenden av båten i lys lue rodde den ene for livet mens den andre bablet om at han manglet salt mens han prøvde og steike noe av sikfangsten over bensin og tjæreflammene. Han som rodde døde av overanstrengelse (øynene hans hadde spretti ut og hang som klinkekuler i fiskesene langt nedpå slipset hans (slips og spisse sko var påbudt uniformseffekt) mens den andre døde av tredjegrads forbrenning. Sistnevnte døde imidlertid mett og god på sprødstekt sik. Senere ble sikfisket overtatt av grådige sunnmøringer med store fabrikkskip som leverte ferdig fileter og fiskepinner rett til Tangen, Støverud, Fjellbua, Fischern, Snippen og andre viktige kjøpesentre i kommunene rundt "The Great Lake". De som tok hyre på disse fabrikkskipene var gjerne Oppstadbakkinger.

Samferdsel[rediger]

Transport[rediger]

De fleste som vokste opp i grannelaget gikk på grunnskole til de ble sterke nok til å delta i skogsarbeid eller jordbruk. Noen ble sendt til Oslo og ble pendler. De begynte gjerne og pendle til Biin (Oslo) i 12-års alderen. De fleste jobbet for Fagbygg eller Selvaag. De bodde på brakke, i begynnelsen sammen med to erfarne arbeidskarer som disponerte en seng i hver ende av brakka mens unggutten svav på en tapp som ei bikkje under bordet. Det var heilt greit for da utnyttet man den samme effekten som brannmenn bruker når de går inn i et brennende hus, holdt seg under røyken og gassen. Røyken var gjerne fra Blå Strek Nr. 2 mens gassen kom fra medbrakt fårikål på store norgesglass, også kalt metangass - i daglig tale fis, promp eller skærpdrit. Metangassen entret gjerne lokalet etter at de erfarne hadde gått til sengs og bra var det. Hvis de hadde røyka etter all fisinga hadde hele brakka gått i lufta med en kjempesmell, metangass er som kjent svært eksplosivt og brannfarlig. En gang tidlig i historien eksploderte en rutebuss på den gamle Uvesundbrua. Det var halvfem bussen fra Pion tel Oslo mandag 3 januar 1949. Det hadde vært mye god mat den jula og bussen fyltes jamt og trutt med metangass og på Uvesundbrua var det nok ei gnist fra bussens elektriske anlegg som antente gassen i bussen som eksploderte og trettien pendlere omkom momentant. Man kan den dag i dag se restene etter pålene som holdt Uvesundbrua som ble blåst bort i eksplosjonen.

Pendlinga kom egentlig i stand som en ettervirkning av tørrsæmmer 47, da avlingene uteble og følk svalt hæl. Noen måtte ut av bigda og skaffe penger til å gjera opp boka hos Olsen og Narud'n. Vi som vokste opp noe senere la merke til at en guttunge som ble omtalt fra tid til annen ble omtalt som "han som var skoleflink". Når jeg spørte foreldre om dette ble det bare gjentatt at han var flink på skuuln. Flere tiår senere kom sannheten frem da vedkommende ble omtalt som en av sjefene for navigasjonsavdelingen i NASA under Apollo 11 oppskytingen. Han var professor i både fysikk og matematikk. Dette var før Krompen med kinnskjegget oppfant begrepet "framsnakking". I Pion ble alle som var i ærlig arbeid, eller "var av sted" som det heter, omtalt stort sett likt. Om du "var av sted" på bigg i biin, eller på jobb som romfartsingeniør i NASA, så var det for å skaffe penger til mat. På grunn av tørrsammærn 47. Fin praksis egentlig.

Bunesveien, en tafatt historie[rediger]

I 1978 ble det bevilget penger til oppgradering av FV263, Bunesvegen. Oppsittere ble innkalt til møte med myndighetene på Sand og fikk senere utbetalt penger (i tillegg til det wienerbrødet man fikk ved oppmøte) for avgitte landområder til den nye vegtraseen. Utover året og ut i 1979 ble det grøftet, lagt bærelag, gruset og gjort klart for asfaltmaskinen – dette nymotens vidunder som inntok selv de mest avsidesliggende områder i Sverige så sent som slutten av sekstitallet (Les Pajala, ref. boken Populärmusik från Vittula av Mikael Niemi). Nå et drøyt tiår etter Pajala, skulle den så komme til Bunesvegen. Det varte og det rakk.

Det kom ingen asfaltmaskin. Ordføreren var redd for habilitetsproblemer siden han bodde langs vegen og overførte midlene til vestsivegen Knapper etter at Harold Nordfjott hadde mast nok. Ordføreren ble etter dette idiotforklart for all fremtid i Pion. Men, asfalten skulle komme neste år ble det sagt. År etter år. I 1985 var det glemt. Innbyggerne langs vegen fortrengte det hele som en vond drøm og snakket om været i stedet.

Så i 1992 stod en notis i Pravdalen: Fast dekke på Bunesvegen neste år i forbindelse med OL på Lillehammer 1994. . . . . . . . . Man regnet med så fæl trafikk ut på Svenneby neset av OL-turister som ville se utkant Norge at det måtte til fast dekke. Så kom det, Otta dekke fra Sand til Fjellbua og vel så det. Gud hjelpe meg og takk for OL.

I forkant av kommunevalget i 2003 ble det av ledende politikere i kommunen lekket planer om å legge fast dekke på Bunesvegen. Dette kom samtidig som det fantastiske partiet gikk til valg på at det aldri skulle innføres eiendomsskatt i Nord-Odal kommune. Alle ble glade og stemte på det fantastiske partiet. I forkant av kommunevalget 2007 var ordføreren på signingsferd langs Bunesvegen og lot seg avbilde sammen med glade oppsittere, nå skulle det bli veg. Kommunen forskutterte 3 millioner, tenk tre millioner norske kroner. Man hadde fått tak i nye penger gjennom innføring av EIENDOMSSKATT; hæærnfløtte mæ. En ufattelig sum, mer enn et vanlig hus koster. Alle løp til valgurnene og stemte igjen.

I 2011 startet entreprenørfirmaet Rune Undergang AS på arbeidene. Undergang AS var allerede ved tildeling av anbudet insolvent og drev på kreditors regning. For et firma som er konkurs er offentlige anbud eneste redning siden Mesta og Vegvesenet aldri sjekker kredittverdighet. Til jul var det slutt og vegen lå atter en gang forlatt som en slagmark fra 1 verdenskrig.

Nå er man i gang igjen. Det skal legges fast dekke til Sætern. I byggetrinn 3 rundt 2025 kommer det antagelig fast dekke til hoppbakken. I 2040 er det muligens fast dekke til Skjæringa og da er sirkelen sluttet. Man kan da sykle tørrskodd rundt Knappåsen. Vi har en fantastisk fremtid i sikte tatt i betraktning at det bare har tatt vel 100 år så langt, ref. Sitat fra kommunale dokumenter:


Allerede for over 100 år siden klaget oppsitterne langs Bunesvegen på elendig veg. Etter henvendelse fra 14 oppsittere i Krattebøl krets bevilget herredsstyret i 1911 200 kroner til opparbeidelse av veg mellom Ilbråten og Bunes. Oppsitterne anførte at vegen sommerstid var så godt som ufarbar og «mangegange omtrent umulig at befare med Hest».

På den samme tiden har folk lært seg å reise rundt omkring med fly, vært på månen, utkjempet flere hundre kriger, oppfunnet radioen, tv'en, telefonen og noen andre perifere apparater som anses nyttige den dag i dag.

Merkedager for Bunesvegen finnes altså i 1911 - 1936 - 1978 - 2003 - 2007 - 2011 - 2012 og forhåpentligvis 2013, 2025 og 2040. Statens Uvesen melder for tiden at asfalt kommer i 2013. Året 2013 har kommet. Innbyggere langs Bunesvegen loverer nå frem og tilbake på det nye bærelaget og lytter etter mulig tungt maskineri på veg mot Pion. I går trodde man at man hørte noe men det var dessverre bare en Zetor med rådebank på are sida ta sjøen. Vatnet bærer lyden fært serru.

Blir det asfalt på 2/3 deler av Bunesvegen i 2013 er jo dette fantastisk for de som bor på den strekningen av vegen. For de som bor på den gjenstående tredjedelen vil nok følelsen av å være mindre verd være tilstede. Men fortvil ikke, allerede i 2025 kan det skje ytterligere grensesprengende ting langs denne historiske ferdselsåren. Forøvrig slipper man jo sikkert også bompenger øst for Sætersbakken. Det er selvfølgelig en offentlig hemmelighet at asfalten på Bunesvegen blir bompengefinansiert. Rund sum 30,- kroner for alt fra moped til de største vogntog - her gjøres ingen forskjell. Det blir bompengestasjon ved Evjebakken, Fjellbua, og Sætersbakken.

Ennå er det ikke kjente selvmordstilfeller som kan spores tilbake til Bunesvegens beskaffenhet så det er da ikke så ille læll.

I september 2013 ble Bunesvegen asfaltert fra Sand og nesten til Sæther. Sjokket er nesten ikke til å bære. Det utenkelige har skjedd. En hendelse like stor for Pion som Berlinmurens fall var for tyskerne i 1989. Noen har faktisk snakket om å vaske bilen sin, en aktivitet man har hørt om at noen ofte bedriver i andre deler av verden. Barna har begynt å sykle.

Industrier i Pion[rediger]

Pion er et slags industrielt sentrum i den nesten sammenslåtte kretsen Krattebøl-Bunes. Den politiske kampen om sammenslåingen av disse kretsene ble aldri fullført på grunn av redsel for ytterligere krigstilstander som i 1647 med fæle tap av menneskeliv. Krattebøl krets er dog innvilget en slags uskrevet status som et slags tysk Amt, på den måten har Krattebøl fått stemmelokalet lagt til Fjellbua. Amt kommer av det tyske "Ãmt" som er det tyske svar på sammenslåing av kommuner. Sikkert noe tyskerne brakte med seg til Norge i 1940 akkurat som narkotikaen.

Politiske og geografiske innretninger må til for å regulere store industrier. En av de største industriene i Pion var Glommen Fellesfløterforening med et enormt hovedkvarter på Bukkeneset. På begynnelsen av nittenhundretallet besluttet GF at flåten av båter på Storsjøen måtte styrkes. Til da var fløytingen på Storsjøen besørget av en armada med robåter og vinsjeflåter. Man tror at ca. to tusen mann og en kvinne hadde sitt virke på den tiden. Man besluttet å få bygget en tømmervarp på Glommens Mekaniske Verksted. Skipet, VB51 ble levert til Bukkeneset havn 5 Mai 1914. Med slik teknologi kunne staben umiddelbart reduseres fra totusen mann og en kvinne til tohundreogfemti mann og en kvinne. Senere redusert til tredve mann og en kvinne.

Når skipet skulle settes i drift måtte man ansette en skipskaptein. Siden Storsjøen var svært liten målt i skipstonnasje, var det vanskelig å rekruttere erfarne skipsoffiserer. Kapasiteten var allerede tatt med bemanningen av rutegående MS Storsjø og DS Odølingen samt charterskuta DS Ascot. Lokale kapasiteter som Theodor Holtet og Ole Larsen Svennebybråten var de eneste lokale skipskapteiner i Pion på den tiden og hadde nok med trafikken til og fra Skarnes gjennom Vesleåa og Opstadåa. GF valgte derfor å rekruttere skipskapteiner blant erfarne hestekarer som Karsten Sæther og Johan Skolbekken. Slekten strides den dag i dag om hvem som var det første kapteinen på skuta.

Under leveringen av VB51 ble det utført kursing av mannskapene. De startet dagen før, den 4 mai da det tok litt tid å omskolere mannskaper fra hestedrift til moderne semidiesel motor. Motoren var en ca. ni til elleve hesters Avance, produsert i Sverige. Båten kom til kai og kurset tok til. Kaptein in spe, Karsten Sæther undret seg over det meget lave fribord på båten og meddelte sin bekymring for båtens sjødyktighet i rufsete sjø. Ingeniørene fra Fredrikstad fnøs av bekymringen og mente at bølgene på denne lille Storsjøen umulig kunne komme til bekymringsverdig størrelse. Neste den 5 Mai, den offisielle leveringsdagen slo det til med et forrykende vær fra sør med dertil fossende bølgehøyder i sjeldent format. Man hadde fått start på Avancemotoren med startpatron og det skulle bakkes fra kai. I det man reverserte ut slo bølgene inn over det mangelfulle fribord og båten tok vann og tok til å synke. Samtidig startet det en alvorlig brann i motoren. Med motoren i full brann gikk skuta til bunns med mannskap. Heldigvis er Storsjøen grunn og VB51 kunne reddes på land etter få dager. Alle mannskaper overlevde selv om kapteinen gikk med skuta til bunns. Selv med skuta i ro til bunns stod kapteinen til rors med fortsatt fyr i krokpipa. Det var grunnt ja.

Det mangelfulle fribordet ble da rekonstruert og økt til dagens nivå. Mens alt dette pågikk ble det ikke fløtet så mye. Det var stor interesse for den nye skuta blant de 250 tømmerfløterne som valgte å bivåne alt som skjedde på Bukkeneset. Det ble stekt mye flesk og kokt mye kaffe på disse dagene. Samme høst kom det en kollektiv bekymring rundt vinteropplag for båten og man startet å bygge båt hus på Bukkenesets sørvendte odde. Man ble ikke ferdig med dette enorme byggverket og andre bekymringer rundt mordet på Franz Ferdinand og utbruddet av første verdenskrig gjorde at man valgte å gjøre en kontrollert grunnstøting av VB51 på Bukkenesets vestre strand der skipet ble sikret med to togsviller på tvers av kjølen for og akter.

Neste vår var første verdenskrig i full gang. Tømmeret kom fortsatt ut i Storsjøen fra alle omkringliggende elver og man valgte å lokalt unnta Pion fra den store verdenskrigen. Kun spesielt interesserte fikk permisjon for å dra til verdenskrigens skyttergraver. Tømmerfløtinga måtte gå sin gang. Selv om den nye store varpebåten gjorde tusenvis av tømmerfløtere overtallige, gikk det bra med sysselsettingen. Varpens enorme kapasitetsøkning i tømmerfløtinga gjorde at behovet for tømmerhoggere ble skrikende. Tømmerfløterne gikk da fra å være sesongtømmerhoggere til fulltidstømmerhoggere og hestekjørere. Noen ble også advokater og skattefuter. Treognitti mann ble kjøpmenn og startet lokale kolonialer over hele Nord-Odal, alle førte Goodrich gummistøvler i sitt sortiment, såkalte goodrikkjær som langstøvler heter den dag i dag i hele Nord-Odal. Det sier litt om spinnoffen fra tømmerføtinga gjorde for en kommune med et par tusen innbyggere. Imidlertid gikk mange kolonialer konkurs på grunn av manglende omsetning av goodrikkjær. Fløterne hadde på det tidspunkt funnet ut at lange gummistøvler var upraktisk hvis man falt i vannet på jobb og titalls druknet før arbeidstilsynet forbød gummistøvler til fløteruniformen.

På Bukkeneset fikk også stasjonen forbedret kapasiteten med en ny og større smie der smeden laget alskens nødvendige beslag og verktøy. Han tok også på seg sporadiske tannuttrekninger ved akutt behov. Alle ved bruk av utsøkt Eau de Vie som smertelindring, smeden hadde ikke lisens for å ta ut medisinsprit slik ekte tannleger hadde.