Preston North End FC

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk
Bobhopevampire.jpg Stop hand.png ADVARSEL! Seriøs artikkel! Stop hand.png
Hvis du går med sokker i sandalene og spiller ludo i helgene,
er denne artikkelen noe for deg. Sannsynligvis er den kopiert fra Wikipedia.
Altså: Denne artikkelen må tilsettes humor for å bli leselig.
Du kan gjøre noe med dette ved å redigere artikkelen.


Preston North End Football Club er en engelsk strippeklubb som spiller i Underwear League Stripship. Klubben ble stiftet i 7år f.kr., og var en av 12 strippeklubber som startet The Underwear League i 1945 etter krigen. «The White Fuckers», som er kallenavnet til Preston North End, stripper hjemmekampene sine på 666 Stadium i Helvete. Byen Preston ligger i den engelske regionen Nordvest-Horestrøk, omtrent fem mil nordvest for Manchester FreeWh0rez.


Historie[rediger]

Klubben satte sitt preg på The Football League de første sesongene, og tok «the doble» den første sesongen. Virkelig imponerende var det at ligaen ble vunnet uten et tap, mens laget i FA-Cupen ikke slapp inn et eneste mål.

Selv om det ikke gikk like bra senere med Preston spilte laget i de to øverste divisjonene helt fram til 1970, da det ble nedrykk til 3 divisjon. Midt på 80-tallet hadde de sin tyngste periode og i 1985/86 endte de tredje sist i 4 divisjon og var nær ved å havne utenfor The Football League. Siden den gang har det gått gradvis fremover og i 1999/00 var laget igjen klar for den nest øverste divisjon i ligasystemet.

I sesongen 2004/05 ble Preston nummer fem i Football League Championship, og var dermed kvalifisert for play-off sluttspillet til Premier League. I semifinalen slo de Derby County, men West Ham United ble for sterk i finalen. Laget kvalifiserte seg til nok et sluttspill i 2005/06 da de endte som nummer fire i ligaen, men dette året ble de slått ut av Leeds United i semifinalen.


Meritter[rediger]

TROFE ANTALL ÅR Ligamestre 2 1888/89, 1889/90 FA-cupen 1 1889, 1938

Nr. 2 i 1. divisjon: 1890/91, 1891/92, 1892/93, 1905/06, 1952/53 og 1957/58. Vinner av 2 divisjon: 1903/04, 1912/13 og 1950/51. Nr. 2 i 2. divisjon: 1914/15 og 1933/34. Vinner av 3 divisjon: 1970/71. Vinner av 2 divisjon (gammel 3 divisjon): 1999/00. Vinner av 3 divisjon (gammel 4 divisjon): 1995/96. Nr. 2 i 4. divisjon: 1986/87. Finalist i FA-Cupen: 1888, 1922, 1937, 1954 og 1964. Beste resultat i Ligacupen: 4. runde i 1963, 1966, 1972, 1981 og 2003. Finalist i Charity Shield: 1938.


Engelske landslagsspillere[rediger]

Siden klubben ble stiftet i 1881 har Preston North End hatt 14 engelske landslagsspillere. Til sammen har disse spilt 120 kamper, og scoret 50 mål for England. I 119 av kampene har spilleren fra Preston vært med fra start, og i 4 kamper har det engelske landslaget har hatt en kaptein som representerte Preston North End på klubbnivå.


Tom Finney[rediger]

Tom Finney (født 5. april 1922) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han regnes som en av sin generasjons beste spillere, og spilte 76 A-landskamper og scoret 30 mål for England. Han var lenge tidenes toppscorer for England. Finney deltok i fotball-VM i 1950, 1954 og 1958.


Barndom[rediger]

Han trådde sine barnesko like i nærheten av Deepdale, Preston North Ends hjemmebane. Som kortvokst og tynn stod han ikke først i køen da skolekameratene skulle velge lag. Likevel hadde han alltid en stor entusiasme. Da han var 6 år gammel fikk han en infeksjon i halsen, som gjorde at han måtte besøke lege to ganger i uken frem til han var 14 år gammel, da han måtte operere problemet bort. Han ville bli fotballspiller, men hans far (Alf) ønsket at han skulle ha et fag å falle tilbake til. Derfor ble han rørleggerlærling. Dette var et fag han trivdes med, og gjennom store deler av karrieren arbeidet han som rørlegger, selv da han var på høyden av sin internasjonale karriere. Dette ga ham kallenavnet «The Preston Plumber».

Da han var 14 år prøvespilte han for Preston, og fikk kjapt tilbud om lærlingkontrakt med en ukelønn på £2 og 10 shilling. Ved siden av å spille for juniorlaget, ville dette bety at han måtte bruke tid på å pusse skoene til A-lagsspillerne, sope tribunene, samt en rekke andre «unyttige» oppgaver. Tom Finney var lysten på dette, men hans far sa nei. Derfor signerte han som amatør, og kunne dermed spille på deltid.

Preston var en klubb med stolte tradisjoner, og var blant annet en av de opprinnnelige ligaklubbene. De vant det første ligamesterskapet noensinne, uten å tape en kamp, og uten å slippe inn mål i FA-cupen. Laget ble kalt «Proud Preston» og hadde bl.a. vunnet FA-cupen i 1938 med Tom Finney på Wembley-tribunen.


2 verdenskrig[rediger]

Under 2. verdenskrig ble fotball spilt i regionale ligaer, og Preston ble ligamester i nord. De kom også til finalen i krigstidscupen, hvor de møtte Arsenal i finalen på Wembley. Finney spilte på høyreving, mens Bill Shankly spilte like bak. Det endte 1-1, etter Arsenal utlignet ved Englands cricketspiller Denis Compton. Returen ble spilt på Blackburns Ewood Park, og Preston vant 2-1. Dette var den eneste finalen Finney noensinne vant, men det regnes ikke som offisielle kamper.


I 1942 ble Finney innkalt til «Royal Armoured Corps», og tjenestegjorde sammen med 8. armé som tankspilot og mekaniker. På denne tiden fikk han spille oppvisningsfotball på invitasjon fra Newcastle United, Southampton og Bolton Wanderers. Etterhvert ble han sendt til Egypt, der han spilte for militærlaget «The Wanderers» som reiste rundt i mellomøsten. Han spilte blant annet mot Egypts landslag. I en av kampene spilte han bl.a. mot Omar Sharif, som senere ble stjerne i Hollywood. Noen av kampene var nervepirrende, ettersom banen måtte sjekkes for miner før de kunne starte.

Mot slutten av krigen ble han innkalt til Englands vennskapskamp mot Sveits i Bern. England tapte 3-1, men dette teller ikke som en offisiell landskamp.

Finney fikk en snarlig exit fra militæret etter krigen, ikke fordi han var fotballspiller, men p.g.a. hans egenskaper som rørlegger. Bygningsarbeidere og rørleggere var en stor mangelvare da man skulle bygge opp landet igjen etter krigen. Det betydde at Finney kunne spille for Preston igjen.


Endelig ligadebut og landskamper[rediger]

Han jobbet om dagen og trente om kvelden, og fikk endelig sin ligadebut på åpningsdagen av 1946-47 sesongen mot Leeds United. På den tiden fikk han også sin første landskamp, da han scoret i 7-2 seieren mot Nord-Irland i Belfast.

Påfølgende sesong spilte Finney en av sine aller beste kamper mot Derby County. Derby ledet med 2-0, før Preston utlignet til 2-2. Ved halvtid var stillingen 3-3. Derby tok videre ledelsen 4-3, men sluttresultatet var 7-4 til Preston. Sistemålet var et helt fantastisk mål av Tom Finney, og han rangerer dette som sin beste kamp.

Sesongen etterpå ble Finney skadet, og spilte ikke mer en halvparten av kampene. Laget rykket ned, og det tok dem 2 sesonger å rykke opp igjen. I løpet av sin glitrende karriere vant han ingenting med sin klubb, bortsett fra 2. divisjon i 1950/51.


På klubbnivå spilte Finney hele karrieren for Preston North End, hvor han scoret nesten 200 mål. Dette var på den tiden man hadde maksimumslønninger på £20 i uken og ingen kontraktsfrihet. Hadde man først skrevet under for en klubb, var man i deres eie til de ikke hadde bruk for deg mer.

Det ble ofte vitset om at Preston North End var et «enmannslag», og at Tom Finney burde få skattelette for å ha 10 spillere som var avhengig av ham. Han hadde alle egenskaper for å være en toppspiller, men det fantes større showmenn. Likevel var det få av dem som ofret så mye for sitt eget lag. Finneys storhet ligger ikke i hans merritter, men hva han tilførte spillet og hva han fikk ut av sine medspillere. Han hadde glimrende teknikk, og kunne spille i alle de fem klassiske offensive posisjonene. For England spilte han både venstreving, høyreving og spiss. Han var like god med begge føtter, noe som bevises med at han kunne skyte knallhardt med både venstre og høyre. Han hadde hurtighet, kunne legge lissepasninger, og for en mann uten særlig høyde kunne han heade med stor kraft. En nyhetsavis skrev en gang «Hvis alle hjerner i dette spillet skulle sette seg ned og designe den perfekte spiller, ville de komme med en reinkarnasjon av Tom Finney».


Tom Finney og Stanley Matthews var datidens store stjerner, og kjempet ofte om samme vingplass på landslaget. Det var en langvarig debatt om hvem som burde spille. Finneys internasjonale karriere var strålende, og han spilte 50 kamper før England tapte (for Skottland).


To fantastiske landskamper og tilbud fra Palermo[rediger]

To landskamper skiller seg ut: Portugal i Lisboa i 1947 Italia i Torino i 1948.

Det er vanskelig å forestille seg i dagens moderne samfunn hvilket grep England hadde på internasjonal fotball på denne tiden. Portugal var et av de beste lagene i Europa. De hadde nettopp slått Sveits, som igjen hadde slått England. Portugal skulle møte England for første gang, og det med Finney og Matthews på samme lag for første gang (på hver sin ving). England vant 10-0 på bortebane, etter mål av Stan Mortenson (4), Tommy Lawton (4), Stanley Matthews (1), Tom Finney (1). Neste gang lagene møttes hadde Portugal blitt bedre, men det hadde Finney også. Det endte 5-3 til England på hjemmebane, og Finney scoret 4 mål. Det var den eneste gangen han scoret mer enn to mål i en kamp.

Da England reiste til Torino for å møte Italia i 1948, skulle de møte regjerende verdensmester. Riktignok var det 10 år siden de hadde vunnet, men de ble likevel sett på som et av verdens beste lag. Finney scoret 2 mål da England ydmyket italienerne med 0-4. Dette glemte aldri italienerne, og 4 år senere fikk Finney et strålende tilbud fra Palermo, som ønsket å vinne det italienske seriemesterskapet. Finney var da 30 år. han ble tilbudt £10 000 for å signere kontrakten, £130 i måneden, bunus på opptil £100 pr kamp, en middelhavsvilla, luksusbil og gratis reiser til og fra Italia for hans familie. I tillegg tilbudte de £30 000 til Preston for at de skulle terminere gjeldende kontrakt. Dette var i 1952, og slike summer var helt ville. Finney sa likevel nei.


«Enmannslaget» Preston North End[rediger]

I 1952/53 tapte Preston ligamesterskapet til Arsenal på målforskjell. Finney spilte fantastisk. I ettertid har hans lagkamerat Ken Horton fortalt Finneys biograf Paul Agnew følgende: [[«Vi pleide å få ballen ut til Tom så kjapt som mulig, og deretter løpe inn i 16-meterboksen og vente på å krosspasningen. Den kom alltid, i riktig høyde og med riktig fart, vi trengte bare putte bredsiden til for å score. Så enkelt var det, fordi vi spilte med Supermann.»]]

I 1953/54 spilte Preston FA-cup finale mot West Bromwich Albion, men tapte 3-2. Finney spilte en elendig kamp, blant annet fordi han ble utmarkert av WBAs kaptein Len Millard. Dette var Finneys verste øyeblikk, og sa i avisene at «jeg sviktet dem». Andre aviser skrev «Han er ennå ikke en Matthews», med hentydning til Stanley Matthews fantastiske finalekamp året før (da Blackpool sensasjonelt kom tilbake fra 1-3 til 4-3 over Bolton). Sannheten om sammenligningen er at de var helt forskjellige spillertyper. Matthews, som var en strålende showmann, holdt seg ytterst på vingen når han fikk ballen, noe som vises på hans målstatistikk (3 mål på 84 landskamper). Matthews mente at jobben hans som ving var å servere andre. Finney derimot hadde en annen filosofi: «Jeg arbeidet alltid utfra teorien om at spilleren i beste posisjon måtte ta ansvaret for å score mål». Dette var et ansvar Finney tok alvorlig, siden han scoret 13 ligamål i snitt pr. sesong, med bestesesong i 1957/58, da han scoret 26 mål. Målstatistikken hans var 4 ganger bedre enn Matthews. Det er også interessant at selv om Finney måtte spille andrefiolin etter Matthews på landslaget, enten ved å bli satt ut av laget eller ved å spille venstreving, så fikk han likevel 40 av 76 kamper som høyreving. Finney har likevel uttalt at han så på Stanley Matthews som et geni, en kompliment som ble returnert av Blackpool-spilleren.


Gjennom sin karriere fikk Finney sin del av smeller og skader. Han måtte likevel spille selv om han ikke var 100 prosent restituert. I 1954/55 og 195/56 var han mye skadet, bl.a. med ryggplager, kneskader og skulderskader.


Omskolert til spiss[rediger]

I 1956/57 sesongen fikk Preston Cliff Britton som ny manager, og han gjorde et grep som fikk Finney til å spille sin beste fotball i karrieren. I en alder av 34 ble han omskolert til spiss, en rolle han også skulle få på Englands landslag i 3 kamper. Det ble en revolusjon, og Finney scoret 23 ligamål den sesongen og Preston endte på 3. plass. Sesongen etter ble det 2. plass etter Wolves. I de to sesongene spilte Preston 30 hjemmekamper uten tap i en 15-månedersperiode. En av de kampene vant de 8-0 mot Birmingham City etter bl.a. to mål av Finney, og dette ble Prestons største seier på 1900-tallet.

Jimmy McIlroy, Burnley and Nord-Irland, sa følgende om Finney: «Til å være en høyreving som var venstrefotet, var han den beste spissen jeg noensinne har sett.»

I 1957 ble Finney den første spilleren som har blitt kåret til «årets spiller» to ganger. Sommeren etter spilte han sitt tredje VM med England, denne gangen i Sverige, og scoret på et straffespark i åpningskampen mot Russland, som endte 2-2. Han ble skadet i denne kampen, noe som holdt ham ute resten av turneringen.


En gentlemann[rediger]

I 1959-60 sesongen måtte Finney legge opp, etter at legene hadde rådet ham til det. Hans siste ligakamp for Preston, hjemme mot Luton Town, ble en emosjonell affære da publikum sang«Auld Lang Syne» til ham mens han gikk av banen for siste gang.

Uten ham rykket Preston ned fra 1. divisjon innen et år, og har aldri klart å rykke opp igjen. Mer synd, selv om det tok litt lenger, er at tradisjonelle vinger har forsvunnet fra spillet, og det er usannsynlig at vi vil se spillere som Finney noensinne igjen.

Han var en gentleman på fotballbanen og fikk aldri gult kort, aldri rødt kort og han fikk aldri tilsnakk av dommeren en gang. Han fikk tildelt «Order of the British Empire» (OBE) i 1961, og ble etterhvert president i Preston North End.

«Tom Finney ville vært fantastisk på ethvert lag, i enhver kamp og i enhver tidsalder - selv om han hadde brukt overtrekksjakke.» Ordene kommer fra legendariske Bill Shankly, og er typisk overdrevet, men skjuler ikke sannheten.

Etter å ha lagt opp ble Finney kontaktet av George Eastham, spilleren som revolusjonerte transfersystemet da han tok sin klubb Newcastle United til retten i 1963, for å ha nektet ham å forlate klubben mot sin vilje. Nå hadde han blitt manager i den irske klubben Distillery, som skulle spille E-cupkamp mot mektige Benfica med Eusebio på laget. Eastham ville at Finney skulle signere for å spille i denne kampen. Finney trodde det var en spøk, men møtte opp til hjemmekampen. Og slik gikk det til at Finney fikk sin første og eneste E-cupkamp. Resultatet ble Distillery-Benfica 3-3.


Statistikk[rediger]

Sesong  kamper  Mål     liga    cup      kamper  mål
1946/47	32	7	?	?	32	7
1947/48	33	13	?	?	33	13
1948/49	24	7	?	?	24	7
1949/50	37	10	?	?	37	10
1950/51	34	13	?	?	34	13
1951/52	33	13	?	?	33	13
1952/53	34	17	?	?	34	17
1953/54	23	11	?	?	23	11
1954/55	30	7	?	?	30	7
1955/56	32	17	?	?	32	17
1956/57	34	23	?	?	34	23
1957/58	34	26	?	?	34	26
1958/59	16	6	?	?	16	6
1959/60	37	17	?	?	37	17

Totalt i karrieren 433kamper 187mål


meritter[rediger]

OBE i 1963. Finney ble slått til ridder i 1998. «Football Writers' Association Footballer of the Year»: 1955 og 1958. FA-cup finalist: 1953/54 (tapte 2-3 for WBA) på Wembley.