Radio

Fra Ikkepedia
Gå til: navigasjon, søk

« Desto høyere volum som er på, desto mer lyd kommer det»

- Henrik Ibsen om radioen, da han så lyset på grunn av lyden.

En radio (spynorsk- fjerntalar, frettarboks, pratarkasse, spetakkelsboks eller pratarlur, også kalt kjeft på boks eller kjeftarlur) er en innretning som brukes til å høre på hva folk som er veldig langt unna har å si. På grunn Jordens størrelse, ja dette lille fnugget i Verdensrommet er likevel stort, spesielt sett fra en innbygger fra Rogdo. Ca.40.000 km rundt ekvator, og jorden er like rund for alle, selv om noen mener den er flat som en pannekake. Dette gjør radioen til en meget nyttig sak, da man kan høre hva folk og fe sier, langt utover landegrensene.

Det å høre eller snakke så langt, er meget vanskelig å få til med store høyttaleranlegg (også kjent som bordkjeft, bordbrølar, hallolur, hallokasse, dundreboks), eller svære store megafoner (også gigafon, terafon, eller petafon), da dette hadde blitt et uhyrlig og forferdelig spetakkel.

Virkemåte[rediger]

For å få en radio til å virke hensiktsmessig, trengs det 4 enheter;

  • 1. Minst en person til å snakke, synge, vitse, prate tull (dagens politikk), eller noe helt annet, slik som ... vel, dette bør ikke nevnes her.
  • 2. Radiosender. Denne senderen driver ikke å sende radioer, men sender radiosignaler fra personen som snakker inn i radiosenderen. Personen blir ikke sendt, kun radiosignalene.
  • 3. Radiomottaker. Mange tror dette er en felle for å fange radioer, men dette er slettes ikke tilfelle. En radiomottaker er ikke noe som tar i mot radioer, men radiosignalene fra senderpersonen. Senderpersonen blir ikke påvirket av radiomottakeren i det hele tatt.
  • 4. En eller flere personer til å lytte. Det å lytte på radio er i den senere tid blitt et fenomen som blir stadig mer utbredt.

Som det muligens ikke fremgår ovenfor, kan én radiosender betjene flere mottakere. Hvis det bare er én radiomottaker tilgjengelig, kan flere personer gjerne sitte rundt denne. Dette er utprøvd med stor suksess.

Under en test i Kamyshlov, Sverdilovsk i Russland satt det den 15.06.1987 hele 1670 personer foran kun én radio i seks timer, fra klokken 10 til 16 og noterte alt som ble hørt fra en liten radio. Under testen ble det lest fra Aleksandr Solzjenitsyn's bok Алекса́ндр Иса́евич Солжени́цын. Etter en gjennomgang av det noterte materialet ble det rapportert om kun 5 feil. Dette ble betraktet som meget oppsiktsvekkende, og beviste i stor grad hvilken kraft en enkelt radio kunne ha.

Radioen hadde kun 4 vanlige D-Celle batterier som drivkilde. Disse var kjøpt på en høyst ordinær russisk Coop-butikk med østeuropeisk betjening.

Denne radiokraften kunne tenkes å bli brukt videre ved en senere anledning etterhvert som tiden skrider fremover i historien opp mot nyere tid i den nye tidsregningen. Det er høyst uvisst hvor lang tid dette skal ta. Tidtakere jobber med saken.

Det er tilstrekkelig med én person foran radiosenderen, men her gjelder regelen, jo flere dess bedre. Det som er det viktigste, er at det er nok stoler ved radiosenderen. For lite stoler, desto mere oppstandelse. For mye stoler, så kan man dessverre ikke stole på noen uten stoler. De som ikke stoler på noen stoler, eller sitter, for den saks skyld, må dessverre stå.

Typisk sendetårn for musikkradio. Moderne tårn beveger seg ofte i takt med musikken, for å gi folket som bor nær, en bedre forståelse av musikken.

Lytting på radio[rediger]

Det å lytte på en radio kan høres svært teit ut før man har fått satt seg skikkelig inn i det. En radio er nemlig beregnet til dette, og det er ingen skam og sitte å lytte på en radio. Ørene skal plasseres like ved radioen, og radioen må være påslått. Ørene skal være renset for ørevoks, og nyvasket for best resultat. Ved lengre tids lytting, er det anbefalt å bruke en spesiell lyttekrem som fås kjøpt på apoteket. Denne kremen gjør at øret blir bevegelig, og kan lett snu seg etter radioen. Ved musikk vil ørene også vibrere i takt med musikken, og det er lett å se om du har en avansert lytter eller en nybegynner foran deg. Nybegynneren har vansker med å vibrere med ørene på en koordinert måte, mens den avanserte vibrerer med sine to ører i takt med musikken. Særlig 3/4 takt, eller valsetakt som det og kalles, er direkte morsom å se på. Men det krever lang øvelse for å få dette til. Det rapporteres at det i Brasil finnes de som mestrer tangotakt, eller 4/4 da, men vi har ikke sett dette utført her hjemme på berget enda. Vi får bare håpe at noen av våre sjømenn som ofte er på den andre siden av kloden kan ha oppfanget vibrasjonene og lært seg noe av det mest avanserte en kan tenke seg.

Antenne[rediger]

En enkel inneantenne for den kresne

En radio trenger alltid en antenne. En antenne er en innretning som minner mye om en forvridd kles-snor etter et bombeattentat, med påfølgende orkan. Dette totale kaoset av stenger og kabler er organisert på en forsvarlig måte slik at dette kan kobles til radioen uten videre fare for liv og helse. Det kreves stor dyktighet og tålmodighet for å få dette til å virke etter hensikten. Og merk, dette er virkelig ikke noe for amatører, selv radioamatører sliter her. Enhver som drister seg til å sette sammen noe rammel en har fått kjøpt billig på Ikea eller Biltema, utsetter både seg selv og eventuell familie for de sterkeste strømstøt eller hva det nå ellers måtte være. Dette skal overlates til fagfolk. Helst en eller flere som har organisasjonstilhørighet til LO. Det er der fagfolka er, ifølge fagbevegelsen.

Radiofisering[rediger]

Det som er hele poenget med radioen, er at når noen snakker inn i en radiosender, så noen samtidig lytte i sin radiomottaker. Dette samspillet er meget viktig!

Personen foran mottakeren kan ikke bare snakke tilbake til senderpersonen, så her må man bare godta alt det personen i senderen sier. Slik er det bare. Dette kalles radiofisering. Man sier gjerne at personen bak mottakeren blir radiofisert.

NRK (Norsk i Rettesettelses Kommando) benytter seg av dette i stor målestokk i sine daglige radiosendinger. Denne institusjonen er forøvrig styrt av den Norske Kommunistiske Stat (NKS).

Hvis man ikke vil høre på mer radiofisert tull eller propaganda, så kan ganske enkelt radioen slås av. Personen som snakker inn i radiosenderen vil ikke oppdage dette, og det er helt unødvendig å varsle senderen om at en ikke orker å høre på, eller kanskje går til lunch, eller har andre viktige gjøremål som forhindrer lytting. Senderen blir garantert ikke lei seg for at du ikke kan/vil mere, da honoraret til den som snakker ikke endrer seg særlig. Eller for å si det litt populært: "Lønna er den samme, okkesom".

Her skal man forøvrig merke seg, at ved å slå av radioen menes det at man skal ikke slå radioen i stykker, men skru den av. Heller ikke skru den fra hverandre, men å skru, eller rettere sagt vri eller trykke inn "slå av" bryteren. Denne bryteren eller knappen, hjulet, tasten eller spaken er merket med OFF, POFF eller på spynorsk PRATARLURAVSLAG. Ikke trykk eller vri så hardt at radioen går i stykker. Moderne radioer er ofte laget i såkalt Hårdplast eller bakelitt og da må den behandles nennsomt.

Radiokringkasting og upålitelighet[rediger]

Man skal merke seg at det er to måter å bruke en radio på.

  • Radiokringkasting
  • Radiosamband

Radiokringkasting er et ord som dessverre alltid blir misforstått. Ordets opphav er lite kjent, men det kan stamme fra radioens barndom, med svært upålitelige radioer. Brukeren ble ofte så sinna på radioen som ikke virket, at han kastet den rundt seg. Senere så ble ordet satt i sammenheng med regulære sendinger på radio som ble "kringkastet" ut til folket. Om dette var for å pynte på det ordet og gi folket større tillit til radioen, er usikkert.

Typisk installasjon med radiosender og -mottaker


Radiosamband sammenbinder folket med en lang ledning, som også kan brukes som antenne. Mange her vil føle en viss frihetsberøvelse, men alt jevnes ut med tiden.

Sånn kan det gå med alt for mye strøm på radioen. Det er lurt å bruke lite strøm.

Teknikk[rediger]

En radio er en boks eller kasse med en svært stor mengde små dingser som er satt i system slik at de virker. En radio sett fra innsiden minner mye om et ormebol. Dette ormebolet tilføres så en elektrisk strøm. Det er forholdsvis moderate mengder med strøm som benyttes.

13 åring har laget denne enkle mottageren.

For stor mengde elektrisk strøm kan føre til at ormebolet eller radioen tar fyr og/eller avgir store mengder røyk.

Man kan her si at røykmengden eller brannens størrelse er direkte proporsjonal med kvadratet av strømmengden. Bs = s^2. Da kommunikasjon med røyksignaler forlengst er avleggs, er det viktig å ha full kontroll på strømmengden, da røyksignaler i dagens samfunn kun tilkaller brannvesenets, røykelovens Dagfinn Høybråtebrann og politiets oppmerksomhet og gir ikke direkte utrykking.

Ved en eventuell radiobrann skal strømmengden alltid oppgis. Politiet er også interessert i ethvert hendelsesforløp, selv om løpet er forlengst kjørt for radioen sitt vedkommende. Det er viktig å ha i minnet at selve radioen ikke kan nyttes til å tilkalle hverken brannvesen eller politi hverken før eller etter en brann. Til det har en heldigvis oppfunnet andre hendige ting som Semafor, Morse, Telex, Telefon og Dator. Dette siste er en Svensk oppfinnelse som er på vei inn i landet vårt og forventes tatt i bruk i nær framtid.

Når det gjelder Morse, så sliter svenskene, på grunn av at når de hører disse biiiip,bip,bip biiiiip,bip,bip biiiiiiiiiip lydene, så går hjernene deres i full metning på grunn av lav minnekapasitet, og må re-settes til null, og startes opp på nytt. Med påfølgende ny opprensking i øregang, skolegang og ny opplæring sier det seg selv at dette er et stort problem for det svenske helsevesenet. Ikke for å snakke om arbeidsgiverne som må betale sykepenger i karensperioden ved fravær. Det er rett og slett dårlig butikk for landet å la svensker høre på Morse.

Behov[rediger]

Behovet for å bruke radio har egentlig alltid vært tilstede i menneskets historie. (se Behov) Men på grunn av at radioen ikke vart oppfunnet før den endelig eksisterte, kunne ikke mennesket bruke radioen i tidligere tider, før radioens tid. De hadde rett og slett ingen radio, fordi den slettes ikke var oppfunnet ennå. I disse dager måtte man ty til røyksignaler for å gi en beskjed. (se avsnittet Teknikk). Dette var før brannvesenet og politiets tidsalder. Røykeloven var heller heldigvis ikke oppfunnet ennå, da dette kunne ha lagt en effektiv demper på menneskets utvikling oppgjennom tidene.

Det var på denne tiden man tilslutt innså at det var på tide å finne opp radioen. De startet med dette arbeidet, når de såg at tiden var inne. I etterkant ser man lett at dette var på høy tid. Samtidig ble det da etablert både brannvesen og politivesen, samt mange andre vesener og uvesener, blant annet røykelov og andre ulovligheter, som vi ikke skal gå nærmere inn på her.

Det korrekte tidspunkt i historien[rediger]

For å ikke tilsløre tidspunktet for oppfinnelsen med vage hentydninger om "på høy tid" og "etterkant", vil en måtte avsløre at Nikole Tesla ble tilkjent æren for oppfinnelsen ved en Høyesterettsdom i USA i 1943. Det gjør det kanskje ikke like spennende å sette seg inn i radioens mysterier når en får sånn faktakunnskap rett i fleisen, men dog......... Det er altså tidspunktet for "æren for" som avsløres, og ikke selve oppfinnelsestidspunktet. Oppfinnelsestidspunktet er fortsatt noe uklart, men det er nok rundt den tiden radioen ble oppfunnet. Man vet fortsatt ikke alt om dette, men et stykke på vei er vi kommet.

Guglielmo Marconi, kjent italiener, er fortsatt uenig i Høyesterettsdommen. Marconi er en kjent person for mange 13-åringer gjennom lek med batteri, ledning og liten 1,5V lyspære. Gallileo Gallilei hadde ingenting med dette å gjøre, da han heldigvis ikke vart født før i siste liten.

Bruksområde[rediger]

Da radioen ble oppfunnet, det vil si, etter at de tidligere tider var forbi (se Behov atter en gang), fikk den straks mange bruksområder.

Behovet for radio (se Behov ?) ble veldig aktuelt da flyet kom inn i ordinær rutetrafikk. I flytrafikkens første år, før radioen var oppfunnet, (se Behov !) måtte de fly over flyplassområdet i lav høyde før landing med åpne vinduer i cockpit for å høre hva folka i tårnet sa. Noen flytyper var helt åpne uten cockpitvindu for å bedre på disse forholdene, men likevel var ikke dette tilfredsstillende, da spesielt i dårlig vær (ikke se Behov nå, og for all del, ikke se Teknikk). Slik sett var det noe dumt at flyet ble oppfunnet før radioen, men tross alt så måtte man ta tingene i riktig rekkefølge ifølge historieboka.

I en kortere periode, altså før radioen ble oppfunnet, ble det fra tårnet's side benyttet Semafor ( nå kan du se Teknikk). Problemet med Semafor på flyplassen var at folk brukte dette også på bakken, og fikk armene kappet av med propellene på grunn av all fektingen rundt flyene. Dette gikk på flysikkerheten løs, da propellene kunne bli skadet når de traff en arm eller to. Dette ble således forbudt, men man ser ennå noen som bryter disse reglene på noen flyplasser.

Også båtene på fiskefeltet fikk stor nytte av radioen. Før radioens tid måtte de til land for å si hva de hadde på hjertet, for så å returnere ut til fiskefeltet igjen. Hvis fiskeskipperen var av den svært pratsomme sorten, bød dette på store problemer. (se Behov hvis ikke Teknikk duger) Her ville jo Morse vært et mulig hjelpemiddel i en overgangsperiode, men som den som er litt skolert innen elektronikkverdenen vet, så er det enkelt å konstatere at akkurat snakking er vanskelig å frembringe med Morse.

Politiet i NKS har også hatt stor glede av radioen. Det nye var at nå kunne de snakke med hverandre for å løse en kinkig situasjon. Før radioen, hadde hver politimann sin oppgave å løse, følgelig ble også oppgaven eller problemet også løst av ham, ved hjelp av en revolver. Dette var veldig effektivt, men ofte en meget fatal omdiskutert løsning. Med radioen kunne de nå snakke sammen, og være enige før problemet ble løst med revolveren.

Radioen i samfunnet[rediger]

En fiks utgave fra den moderne tid
Radioen fremmer folkeopplysningen

Man oppdaget at med radioen kunne man sprenge landegrenser. Derfor ble det straks iverksatt strengere grensekontroller, og røykeloven ble straks innført av Hr. Dagfinn Høybråtebrann. Alt dette til ingen nytte.

Den nye ukjente teknologien satte landets grenseposter på hard prøve. Det sies at vaktmannskapene ble utstyrt med lange antennepisker på hjelmene, for om mulig snappe opp, for så å stanse noen ord over eteren. Folket langs bygdene i grensen Norge-Sverige trodde de var selveste Enhjørningen de så der oppe ved grensepostene.

I Kina bygde man Den Kinesiske Mur, men det var lenge før radioen sitt inntog. Muligens så kineserne i historisk tid at radioen kunne oppstå. Lite ante de vel teknologien bak, men en tykk mur ville likevel være ugjennomtrengelig, skulle man tro.

Før radioen, var samfunnet bare helt uten radio. Uten radio, - vel, hva da ? Dette var et spørsmål som Vikingene (1000 år e.Kr, 1000 år før år 2000, +7 år som er nåtid (anno 2007, 1007 år e. vikingene, nok om det!)) ofte ikke stilte seg. De hadde på den tiden ingen radio, men likevel så så de problemene som stadig oppstod uten radioen. Men de visste bare ikke hva problemet var. Ikke fant de opp radioen heller. (Her er avsnittene Teknikk og Behov totalt uaktuelle)

Radioen virker samlende på folket. Alle som vil, kan høre på radio. De som ikke vil, hører den likevel, hvis en radio er i nærheten, og står på full strøm (se Teknikk). På stranda er det heldigvis slik at det bestandig er en eller flere som har med seg radio og spiller musikk av og med Sputnik. Man kan si at de alle har en felles greie, der radioen spiller fin musikk, og har en meget sentral rolle.

Derimot, hvis radioen slås av, kan dette virke splittende på folket. Uro kan fort oppstå. Det viser seg at folket trenger radioen mer enn loff og smør.

En ting som er verd å merke seg, er at lisensen som må betales, fortsatt må betales, selv om en slår radioen av. En kan med andre ord ikke spare av familiens sårt tiltrengte midler ved å la være å lytte på radio. Det er heller ikke mulig å hevde at en bare lytter på utenlandske sendinger, og således ikke tærer på eller sliter på de norske sendingene. Pengene våre skal politikerne ha, uansett.

Et hederlig unntak i så måte er jo Fremskrittspartiets Per Sandberg. Han uttaler at avgifter er som kjent noe FrP ikke vil ha, så radio er noe en skal kunne lytte til, gratis. Ulempen er jo at en da ikke får inn penger til å lage programmer. Det blir stilt. Dette er da en ulempe Sandberg tydeligvis ikke har tenkt over. Men han er så absolutt inne på noe, da luften er for alle, enten man hører noe, puster eller slipper en liten fis.

Et alternativ til lisens ville være å ha en radio hvor en kunne slippe på 50-øringer på samme måte som de nye spilleautomatene. En kan da både vinne litt og lytte litt. En vinn-vinnsituasjon som det og kalles. Vi har ikke tatt med støtten til idretten i denne sammenheng. I disse tider, hvor det er sportssendinger på radio i timesvis, vil en kanskje støte bort de som heller vil ha program fra Operaen eller Nytt ved leggetid. Det er jo noe for enhver smak, men sporten får kanskje mere enn sin rettmessige del da.

Advarsel

Hvis du bor i blokk, må du sjekke om naboene liker å høre radio før kl.0515 om søndagsmorgenen eller etter kl.0515 på lørdagskveldsnachssspieelet.


Se også[rediger]