Sykeshuset

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk

En Død Mann[rediger]

«Stopp! Hva i helvete er det der?»

- hvisket den ene sykepleieren til den andre

«Plutselig hørte de at mannen i enden av korridoren begynte å gå mot dem»

- Eg, forfattaren


Dette er sagaen om En Død Mann
En del av samlingen Sagaene om Dorske Menn
Sagaen om En Død Mann er den tredje av sagaene som prøver å beskrive noe av Dorske Menns meget komplekse forhistorie



Utenfor Sykehuset

Det var en kald og mørk høstnatt i september. To sykesøstere rullet en likblek mann lynraskt gjennom de mørke sykehusgangene. Han lå på trillesenga mens to, tydelig deprimerte, sykesøstrene trillet den så fort de kunne. Mannen var fryktelig syk. Endelig var sykesøstrene fremme ved operasjonsrommet. De lempet mannen over på operasjonsbordet, men de hadde et veldig stort problem. De ante ikke hva som feilte han. Det eneste de visste at han led en forferdelig smerte. De prøvde alt. Sjekket puls og hjerterytme. De lette etter hodeskader, ryggskader, skader på nervesystemet og omtrent alt som kan være feil på en menneskekropp. Men de fant ingenting, alt så ut til å være slik det skulle. Sykepleierne så fortvilet på hverandre og satt seg ned.

- Hva kan være galt? Sa den ene sykepleieren fortvilet.
- Jeg har null anelser, men det ser ikke ut til at vi får gjort noe som helst, sa den andre sykepleieren mens hun startet å ta av seg gummihanskene.
- Vær så snill ikke si det på den måten. Vær så snill. Hvordan mener du at vi skal forklare det hvis denne mannen dør? Ropte den ene sykepleieren omtrent på gråten.
- Skal vi ta det inn på samvittigheten at denne mannen døde, uten at vi en gang visste hva som feilet han?!

Plutselig rørte den ene hånda til mannen seg. Sykepleierne skvatt til.

- Kan du høre oss? ropte den ene sykepleieren mens hun holdt hardt rundt hånda hans. Mannen åpnet så vidt munnen og prøvde å presse ut noen ord.
- No one is gonna take me for granted, hvisket mannen.
- Kom igjen! Du kan komme deg gjennom dette! Vær så snill, kjemp! Nærmest ropte den ene sykepleieren mens hun kjente at tårene rant. Den andre sykepleieren koblet et stort apparat til kroppen til mannen, og startet maskinen. Men det så ikke ut til å hjelpe.

- De kommer nærmere for hver dag. Jeg klarte ikke å… beskytte dem, sa mannen før han sakte, men sikkert døde.
- Nei!! Kom igjen! Vær så snill! Kom igjen! Ropte sykepleierene. Men til ingen nytte. Mannen var død. Begge sykepleierne satt seg ned med hendene i ansiktet. Den ene gråt.
- Hva mente han med at han ikke klarte å beskytte dem? Spurte den ene sykepleieren rolig.
- Jeg aner ikke, sikkert bare en form for mareritt. Hva var det han het igjen? Spurte den andre.
- Hm. Hvis jeg ikke tar helt feil, het han noe sånt som Oddstein Ax, eller noe liknende. Han har vel noe legitimasjon på seg et sted, svarte hun.
- Jaja, ikke viktig nå. Vi klarte ikke å redde han. Jeg er så lei. Jeg vil bare vekk fra dette grusomme stedet, sa sykepleieren oppgitt.
- Ja jeg også, sa den andre trist.

Innenfor Sykehuset

Sykepleierne koblet fra mannen, slukket lyset og gikk ut av rommet. Korridoren utafor var dårlig opplyst. Det var kun noen få grønne lykter bortover. Det var vel fordi sykehuset egentlig var nedlagt, men sykepleierne hadde funnet mannen liggende i snøen utafor iført lite klær og en blå glasskule i den ene hånda, og derfor måtte de benytte seg av det første sykehuset de fant, og ta han med inn der. De gikk nedover korridoren. ”Stopp! Hva i helvete er det der?”, hvisket den ene sykepleieren til den andre. I den andre enden av korridoren stod det en mørk skikkelse. Den ene sykepleieren ropte hallo. Sykepleierne begynte å skjelve. De måtte komme seg vekk. De begynte å gå bakover. Plutselig hørte de at mannen i enden av korridoren begynte å gå mot dem. De løp fortere og fortere. Ned nødutgangen i enden av korridoren. De løp bort til enden av ganger de nå var kommet ned i, men døren var låst. Jentene begynte å skrike og riste i døren. Men det var for sent. De hørte at mannen var rett bak dem. Sakte men sikkert snudde de seg. Og der stod det en høy mann iført svarte klær og en svart hette som skygget for ansiktet hans. Jentene tok hverandre i hendene. ”Hvem er du?!?!” Ropte den ene sykepleieren. ”Ikke gjør oss noe!!!” Ropte den andre.


- Slapp av jenter. Jeg er ikke ond. Jeg har ikke tenkt til å gjøre dere noe som helst, sa mannen med en rolig og behagelig stemme, og jentene ble utrolig lettet.
- Å, takk gud! Jeg var sikker på at våre liv ville ende her, sa den ene sykepleieren med en lettet stemme. Da lo mannen en koselig latter.
- Nei, slapp helt av. Men likevel er dere ikke trygge. Mørke krefter er i området for å lete etter en meget spesiell mann. Kreftene har noe uoppgjort med den mannen dere har lagt inn på det rommet der, sa mannen med en litt mer seriøs tone, mens han pekte mot operasjonsrommet.
- Hvordan visste du at…, sa den ene jenta før mannen avbrøt.
- Slapp av. Jeg vet at han er død. Det var meningen at han skulle dø. Jentene var helt forvirret.
- Hvorfor det? Spurte den ene jenta.
- Det kan jeg ikke fortelle dere. Men jeg kan fortelle dere at han kjempet for noe som engang skal komme til verden og redde den fra alt ondt, sa mannen med en behagelig stemme, men det så ikke ut til at jentene forstod noe som helst, likevel var de bare glad for at denne mannen ikke ville gjøre dem noe.
- Men jeg trenger et svar, sa mannen. Har dere sett en blå glasskule i dette området? Spurte han med en meget seriøs stemme.
- Ja! Den mannen der inne holdt en i hånda når vi fant ham! Hva betyr det? Spurte en av jentene engasjert.
- Det kan jeg heller ikke fortelle dessverre. Når dere så denne kulen, har fiendene fått informasjon om hvor denne mannen er. Da har de også sett dere! Derfor må dere vekk herfra, og dere må aldri komme tilbake, nærmest ropte mannen.

Jentene så på hverandre. De hadde jo ingenting å leve for i kalde lille Norge uansett. Dette kunne være en sjanse for dem for å oppleve verden.

- Jeg skal ta dere med til USA. Der må dere bo resten av livet. Dere får både hus, og jeg kan skaffe dere jobb på en ny, populær hamburgerbutikk der, som man visstnok skal tjene godt på, sa mannen og begynte å gå gjennom korridoren.

Jentene fulgte etter. De var lykkelige. Nå kunne de komme seg bort fra denne grå, og triste hverdagen og endelig starte et nytt liv i et nytt land.