The Rutles

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk

«Du er håpløs, Leppo. Du har sparken.»

~ Stu Sutcliffe om Leppo

«Folk spør meg stadig om det viktigste... og svaret er alltid det samme: Their Trousers.»

~ Leggy Mountbatten.


The Pre-Fab Four (fra venstre med urviseren rundt) Dirk McQucikly, Stig O'Hara, Ron Nasty og Barry Wom.
Wikipedia-logo-en.png
De av dere som jakter på "skikkelig" informasjon kan lese om The Rutles hos "ekspertene" i Rutles Wikipedia.

The Rutles er et Liverpoolband, etablert i 1962 av rytmegitarist Ron Nasty, bassgitarist Dirk McQuickly, sologitarist Stig O'Hara og trommeslager Barry Wom (født: Barrington Womble). The Rutles blir påstått å være en levende legende, som vil vare til lunsj. Legenden om The Rutles vil leve selv etter at mange andre levende legender har dødd.

Tidlig historie[rediger]

Ron Nasty møtte Dirk McQuickly for første gang i januar 1959, på den nå så historisk kjente adressen Egg Lane 43 i Liverpool. Etter å ha fått med seg Stig O'Hara (en skulker på skolen med ugredd hår), startet de tre opp som trio. Hva ellers kunne de gjort? 18 måneder senere oppdaget de trommeslageren Barrington Womble (som de ba om å endre navn til Barry Wom, dels for for å spare tid, dels for å slippe hårsveisen som satte Brylkremmerker på setetrekket i bandbussen). Dermed var besetningen klar.

I 1960 foreslo daværende manager, Arthur Scouse, at gruppa skulle dra til Hamburg, sammen med et femte medlem, kunstmaleren Leppo, for å spille på de forskjellige klubbene på Reeperbahn. Det var her Leppo krøp på fire inn til en liten tysk fräulein, hvorpå ingen senere verken har hørt eller sett noe til ham. Heldigvis var han ikke noe tap for gruppa,for han kunne simpelthen ikke spille annet enn full, men visste godt hvordan han skulle more seg i Hamburg tidlig på 1960-tallet, og det var langt viktigere.

Gjennombrudd[rediger]

I oktober 1961 ville skjebnen det slik at de skulle treffe på den enbeinte, avdankede apotekeren Leggy Mountbatten fra Bolton, som etter å ha forvillet seg ned i de mørke kjellerlokalene i "The Cavern" en kveld som The Rutles spilte, fant ut at han hatet musikken, men elsket deres trange bukser. Han ble gruppas nye manager, sørget for å pynte litt på image, for så å trekke dem rundt til ulike plateselskap for å skaffe dem en platekontrakt. Overalt ble de vist døren, men Leggy hadde aldri arbeidet som snekker og forsto lite av det hele. Til sist lyktes det hos Parlourphone, da han ble rådet til fullstendig å endre taktikk. Han oppsøkte nå selskapet og ba tvert imot om å få på døren. Også dette fikk blankt avslag på, og dermed var det ingen annen råd enn å vise ham innenfor.

The Rutles' debutalbum ble spilt inn på 20 minutter. Deres neste ble enda lenger. Begge albumene toppet hitlistene og ble enormt populære. I desember 1963 var The Rutles blitt det største navnet i musikkindustrien, med nitten singler på britiske Top Twenty-listen.

I 1964 gikk Rutlemania som en farsott over hele verden. The Rutles bestemte seg også for å erobre USA, samtidig som Nastys bok med vittige fortellinger, Out Of Me Head, var havnet på bokhandlernes bestselgerlister. I juli samme år ble gruppas først film, A Hard Day's Rut, spilt inn og vist på kino. Den ble i 1965 fulgt opp av filmen Ouch!. På denne tiden var Rutlemaniafeberen nådd slike høyder at det var vanskelig å holde styr på fansen. I august 1965, dro the Prefab Four to fullt utsolgte konserter på New Yorks Ché Stadium (kalt opp etter den kubanske geriljalederen Ché Stadium), men de kom en dag for tidligere og rakk å gjøre unna begge konsertene før publikum kom til stedet, så de slapp ekstra mas og styr.

Flimmer[rediger]

A Hard Day's Rut[rediger]

Filmen A Hard Day's Rut fra 1964 forteller om en tilfeldig dag i de fire rutlesenes liv. Filmen ga liten gevinst, da statisthonorarene vokste ettersom alle som ville lyve på seg å ha vært tilstede der og da det skjedde også krevde sine honnorarer ved visning. Om filmen kastet lite av seg så solgte derimot soundtrackalbumet til gull - mer enn 10 millioner kopier.

Ouch![rediger]

En indisk religiøs kult er i ferd med å ofre en kvinne til guden Kali, men det blir i siste øyeblikk lagt merke til at hun ikke lenger bar offerringen på seg. Det ble imidlertid raskt oppdaget at Berry Wom, hadde skaffet seg ringen (som han intetanende hadde kjøpt hos QVC). Dessverre var den heller ikke mulig å få av. Bandet jages rundt i London av innbitte medlemmer av den indiske Kali-sekten. Etter mange viderverdigheter får de tak i Berry og slakter ham. Filmen ble senere bannlyst av paven i Roma, for sitt middelmådige språk og triste innhold.

Yellow Submarine Sandwich[rediger]

Den eneste gang gruppa ikke laget noen tegnefilm, men likevel opplevde å bli en fiasko, var med utgivelsen av Yellow Submarine Sandwich. Filmen kom til jul i 1967 og platen til nyttår i 1968.

Tragical History Tour[rediger]

The Rutles laget i 1967 en riktig kjedelig fjernsynsfilm om fire historieprofessorer fra Oxford på rundreise i De rutlandske tedistrikter. Filmen ble en fiasko, selv om soundtrackalbumet ble en hit.

Uoverenstemmelser[rediger]

Større enn Gud[rediger]

I 1966 oppsto det store opptøyer da Ron Nasty ble sitert på å ha uttalt at The Rutles var "Større enn Gud" ('Bigger than God'). Dette resulterte i at folk i Sydstatene offentlig begynte å brenne gruppas plater, noe som ble så populært at de de denne sommeren suverent toppet alle salgsbarometre. Folk kjøpte album bare for å brenne dem, men spesielt miljøvennlig var det ikke.

Imidlertid berodde det hele på en misforståelse. Nasty hadde snakket til en tunghørt journalist. Hva han egentlig sa var at The Rutles var blitt "Større enn Ruud," men han hadde drukket tett lespet da han uttalte ordene Jogej Juud. Som alle norske skiinteresserte vet så var ikke den legendariske skihopperen Roger Ruud store karen. Han nådde da også faktisk svært sjelden opp til seierspallen. Til tross for trusler fra Children of God valgte bandet å fortsette turneen, men denne USA-turen skulle også bli deres siste.

Tedrikking[rediger]

Sgt. Rutters Darts Club Band.

Mot filmfiaskoene slo The Rutles kraftig tilbake da de gjennom utgivelsen av albumet Sgt. Rutters's Darts Club Band opplevde enorm etterspørsel. Albumet ble nemlig straks forbudt ettersom det var blitt kjent at The Rutles misbrukte te, og var blitt introdusert til tedrikking av folkesangeren Bob Dylan.

Legalize It[rediger]

Da Ron Nasty opplevde å bli arrestert for å nyte te, var det en nasjonal skandale. Nyheten førte til flere helsides oppslag i The Times, med krav om at tedrikking skulle måtte lovlig. Samtlige fem medlemmer av The Rolling Stones hadde allerede sittet inne for løssluppen omgang med te, og venninnen Marianne Faithful for å ha danset naken med teposesr festet til kroppen.

Leggy drar til Australia[rediger]

Flere triste nyheter fulgte mens medlemmene av The Rutles oppholdt seg på ferie hos mystikeren Arthur Sultan på landstedet hans i Bognor Regis. Mountbatten hadde bestemt seg for å "Go Down Under" og emigrere til Australia for undervise som lærer for barn i småskolen.

Slutten nærmer seg[rediger]

Dirk og Nasty lanserer planene for Banana Records og The Rutle Corps.

I april 1968 lanserte gruppa sitt nye plateselskap, Banana Records, og Rutle Corps. Selv om de tegnet kontrakt med flere lovende talenter (som f.eks. Arthur Hodgson and the Kneecaps. Kramer and The Dakotas, samt Frankrikes svar på The Beach Boys, de fremgangsrike Les Garçons de la Plage) gikk det dårlig med selskapet. Svakt lederskap og styre, spesielt under Stig O'Haras finansielle planlegger, Ron Decline, førte til nok en total fiasko. På denne tid oppsto også ryktene om Stigs død, fulgt opp med tallrike, obskure budskap i gruppas sanger og på plateomslagene til flere album (inkludert et spor, som, når det spilles baklengs, lyder: 'Stig has been dead for ages, honestly', og det faktum at Stig, som også var kjent som "the quiet one", ikke hadde snakket med offentligheten på fem år. Hendelsen fikk dessuten Barry til å gå tidlig til sengs og bli liggende i ett år, bare for å sette i gang en 'Barry is Also Dead'-kampanje.

Nasty og hans tyskfødte venninne Chastity.

I juni 1968 besøkte Nasty en utstilling over knust kunst ved The Pretentious Gallery i Soho. Alle kunstverk hadde blitt sluppet ut fra høyhus før de ble satt i montre. Blant alt søppelet fant Nasty sin nye kjæreste, aksjonsartisten Chastity, en enkel tysk pike, med en far som hadde spikt en viss rolle og tatt aktivt del i andre verdenskrig. Chasitity fascinerte med sin Destructo Art. De pratet i munnen på hverandre hele natten, og hun utbasunerte sin plan for Nasty, uten at han hørte etter, at hun til sitt neste prosjekt aktet å slippe levende kunstnere ned fra flymaskiner. Nasty forgudet henne, og annonserte allerede neste dag deres forlovelse fra morgendusjen, like før frokosten og tannpussen.

Det var under vanskelige forhold at gruppas siste album, Let It Rot, ble spilt inn. Under stor turbulens og tallrike rettssaker var det at McQuickly saksøkte Nasty og O'Hara, Wom saksøkte McQuickly, Nasty saksøkte O'Hara og Wom, mens en noe forvirret O'Hara ved et uhell kom til å saksøke seg selv og tape, slik at han måtte selge trehjulsykkelen til sønnen for¨å betale erstatning (til seg selv) og saksomkostninger.

Wom fikk senere en viss suksess med solo-LPen, When You Find The Girl Of Your Dreams In The Arms Of Some Scotsmen From Hull, men i likhet med de andre bandmedlemmene var han raskt glemt, selv av sin kone, som allerede før Wom kom hjem var blitt gift med en annen.

I 1978 ble det gitt et tilbakeblikk på deres karriere gjennom dokumentaren, All You Need Is Cash. McQuickly dannet en punk rock gruppe under navnet Punk Floyd. Sammen med sin franske kone, Martini, vendte han verden ryggen. Wom ble to barberere, og O'Hara arbeider for Air India som flyvertinne.

Det har i ettertid oppstått et rykte om at The Rutles hadde stjålet all musikken sin fra andre. Flere har bevitnet at de tok det meste fra blueslegenden Blind Lemon Pye og hans nabo Ruttling Orange Peel, en forfatter som aldri opplevde annet enn å få alle sine tekster refusert. I dokumetaren som senere ble laget om The Rutles' liv og musikk dementerer Peels mor Aase at de to noen gang hadde vært på talefot, og selvfølgelig aldri hadde komponert noe som helst sammen, eller hver for seg. Hun kunne også avsløre at sønnen for tidligere dokumentarer glatt hadde påstått at han også oppfant The Everly Brothers, startet Frank Sinatra og var den som hadde halshugget Louis XIV. Mick Jagger har pustet lettet ut og sagt seg tilfreds med at The Rolling Stones aldri har vært verdt å kopiere for andre.

Diskografi[rediger]

  • Please Rut Me (1962)
  • Meet The Rutles! (1963)
  • A Hard Day's Rut (1964)
  • Rutles For Sale (1964)
  • Ouch! (1965)
  • Rutle Soul (1965)
  • Rutler (1966)
  • Sgt. Rutter's Only Darts Club Band (1967)
  • Tragical History Tour (1967)
  • The Rutles a.k.a. "The Shyte Album" (1968)
  • Yellow Submarine Sandwich (1969)
  • Shabby Road (1969)
  • Let It Rot (1970)
  • All You Need Is Cash (1978)
  • Archeology (1996)
  • LUNCH and tea (2006)

Rutles-imitatorene The Beatles[rediger]

Et Beatlesposter

.

The Beatles er de mest kjente blant Rutles-imitatorene. Rutle Corps har imidlertid anlagt sak mot The Beatles fordi de syntes navnet var så likt at intetanende, analfabeter som kjøpte plater lett kunne ledes til å kjøpe feil. De gjennom denne look-alike gruppen forsøkte å profitere på The Rutles' gode navn og rykte var John Lennon (i rollen som Nasty), Paul McCartney (som Dirk), George Harrison (som Stig) og Ringo Starr (som Barry). Alle medlemmene i The Beatles er, liksom de fire i The Rutles, født og oppvokst i Liverpool. I en kommentar videreformidlet gjennom plateselskapet Banana Records har Nasty uttalt om The Beatles at; "God do those idiots have nothing better to do."

Cirque du Soleil[rediger]

Albumcoveret til LUNCH and tea...

I 2006 slo Stig og Dirk seg sammen med den nylig tilbakevendte Leggy for å remixe og gjeninnspille et tjuetalls Rutlessanger til albumet LUNCH and tea. Platen skulle tjene som soundtrack for en storslått forestilling av Cirque du Soleil. Både CDen og DVD-utgivelsen av forestillingen fikk begge elendige omtaler, i motsetning til vinylutgaven og sceneshowet, som ble rost opp i skyene. Da innspillingene og opptredenene er nøyaktig de samme er det trolig kun anmelderen som har skiftet navn. Muligens er det den samme schizofrene djevelen som på samme tid er blitt betalt for anmeldelser både av EMI og motstenderen Melodia, som står bak. Den ene skrev: It's the worthless shit ever to be burned. Mr. Jekyll. Og den andre: It's burning good shit. Sistnevnte var signert Mr. Hyde.