Libanon
| الدولة الإرهابية Libanon | |
 (flagg) |
 (våpenskjold) |
| «Death to Israel!» | |
| Hovedsteder | Beikrutt |
| Største byer | Sidon, Tyr |
| Innbyggertall | Ca. 4 millioner |
| Offisielle språk | Bananesisk, persisk |
| Styreform | Terroriststat |
| Statsoverhode: | Mahmoud Ahmadinejad |
| Statsminister: | Hassan Nasrallah |
| Selvstendighet | Er ikke selvstendig |
| Avhengig av | Iran |
| Uavhengig av | Frankrike |
| Valuta | 1 kidnappet israelsk soldat = 500 libanesere |
| Tidssone | Litt bak Russland, men mange timer foran USA |
| Nasjonaldag | Samme dag som Irans |
| Landkode | |
| Toppnivådomene | .hezb |
| Nasjonalsang: «Death to America, death to the Jews!» | |
Libanon (République de Le Banon, forkortet til République de la banane - Bananrepublikken) er en stat i Midtøsten som grenser til Syria i nord og Israel i sør. Landet er kjent for sin verdensomspennende produksjon av selvmordsbombere, terroristoppdrett og sin voldsomme mengde katyusha-raketter.
Historie[rediger]
Libanon ble oppdaget av en tyrkisk banansmugler i 1495. Han fikk sansen for landets bananer, og kunne ikke vente med å varsle om den store oppdagelsen hjemme i Ankara. Resultatet ble 400 år med tyrkisk kolonisering, snikislamisering og massiv bananproduksjon.
Landet ble under den første verdenskrig inntatt av Frankrike, som hadde hørt rykter om de store rikdommene som her fantes. Imidlertid lyktes tyrkerne i å brenne ned alle bananplantasjene før franskmennene tok over. Libaneserne satte ikke pris på okkupantene, men gjorde relativt lite motstand. Det var først under andre verdenskrig at kolonien i 1943 ble frigjort fra Frankrike, da den ble inntatt av britiske tropper. Britene hadde også hørt rykter om de store rikdommene, men var i motsetning til franskmennene smarte nok til å gi opp letingen etter et par år. Libanon ble erklært selvstendig i 1945, med Lee Banani som president.
I 1948 gikk Libanon med i krigen mot Israel sammen med sine arabiske naboland. Det antas at Lee Banani hadde hatt en jødisk hushjelp som hadde nasket noen småpenger, og antakelig ønsket han å hevne seg på denne måten. Resultatet ble imidlertid katastrofalt, og libaneserne mistet kontroll over flere landsbyer sør i landet. Israel planla innledningsvis å beholde disse, men Lee Banani reiste i ren desperasjon til Tel Aviv for å forhandle frem en løsning. Til slutt ble de okkuperte landsbyene returnert etter krigens avslutning i bytte mot et containerlass kokain, som står i det israelske regjeringsbygget den dag idag.
Til tross for sin arabiske identitet, holdt Libanon seg utenfor konflikten med Israel. Et arabisk forsøk på å overrenne landet ble i 1958 stoppet av USA, som mente det hele var en sovjetisk konspirasjon. Landet hadde fremdeles en relativt stor jødisk minoritet, og lyktes derfor svært godt i bankvirksomhet verden over. Dette irriterte land som Luxembourg og Sveits, som mot slutten av 60-tallet begynte å betale folk for å skape uro i landet. I 1975 brakte det løs en borgerkrig, som gav Syria en unnskyldning til å invadere landet og beslaglegge de uvurderlige kruttgruvene som fantes i fjellene. Syrerne lot palestinske geriljakrigere bruke Libanon som base for angrep mot Israel, noe som i 1982 førte til en ny israelsk invasjon. Denne gangen gikk de hele veien til hovedstaden Beikrutt, som ble fullstendig gruslagt i angrepet. Syria gav opp kampen etter fire dager, og libaneserne stod alene i kampen. De bestemte seg for å forhandle, og daværende president Basj Gamammel drog til Tel Aviv for å diskutere med israelerne. Israel gikk med på å trekke seg ut i 1983, etter at den libanesiske regjeringen gikk med på å la Israel beslaglegge alle de sørlige hasjplantasjene i landet. Kort etter ble Basj Gamammel skutt, angivelig etter en nabokrangel om hvor et grensegjerde skulle stå mellom to hager. Libanon gikk inn i en mørk, blodig tidsalder.
Det var omtrent på denne tiden bevegelsen Hizbollah (arabisk: Hans bolle) stod frem. Gruppen hadde satt seg som mål å ta hevn mot Israel og jødene, og ønsket å tillegg å innføre et shiamuslimsk styre i landet. Hizbollah tjente hele tiden store penger på sine mange bakerier (deriblant Baker Brun), som skaffet inntekter til innkjøp av våpen. Organisasjonen lærte seg raskt å bruke katyusha-raketter mot fienden, noe som i 1993 og 1996 førte til omfattende israelsk bombing av Libanon. I 2006 brøt det ut full krig, og etter ukesvis med intens bombing så Hizbollah intet annet alternativ enn å trekke sine krigere ut av Sør-Libanon. Straks dette var gjennomført og krigen tok slutt, påberopte de seg en guddommelig seier ettersom ikke mer enn 90 prosent av krigerne ble drept i krigen. Det var tydelig at den sionistiske fienden hadde lidd et betydelig nederlag, og dette beviser mer enn noe annet at Hizbollah har Allah på sin side.
En nedside med krigen i 2006 var at Israel bombet alle bakerhusene organisasjonen eide. Dette førte til nedgangstider, men gruppens dyktige ledere løste de økonomiske problemene ved å selge all den brente bolledeigen til spesielt interesserte afrikanere på auksjon. I 2008 hadde de fått mot i brøstet, og prøvde seg på et statskupp ved sende selvmordsbombere inn i regjeringsbygget. Selvmordsbomberne ble fortalt at de ville få 72 jomfruer med sprikede ben i sitt neste liv, men dessverre ble disse etterhvert klar over at dette kun gjaldt dersom de tok livet av jøder i samme slengen. Påfølgende undersøkelser viste at det ikke befant seg noen med jødisk bakgrunn i regjeringen, og i rent raseri over å ha blitt ført bak lyset på denne måten valgte de derfor å sprenge seg inne i Hizbollahs gjærlager istedet. All brannen forårsaket av den brennende gjæren fikk noen til å tro at det var blitt startet en ny borgerkrig, og libaneserne tok til gata for å nyte et realt slagsmål (noe de ikke har kunnet gjøre siden 1990). Etter et par dager slukket brannen, og folk innså at de hadde tatt gleden på forskudd. Skuffet vendte de hjem for å spise lunsj.
I 2010 fikk Libanons president Sæd Hariri tilbud om jobb som renholdsdirektør på Ramsøy Motell. Han godtok straks jobbtilbudet og forlot sin post på dagen, hvilket medførte et umiddelbart utbrudd av en politisk krise i landet. Det gikk ikke lang tid før den åpne stillingen ble utlyst etter søkere, og mange var interesserte i å overta presidentembedet. Dette anså Hizbollah som en mulighet til å overta regjeringen på fredelig vis og dermed skaffe statlige midler til å gjenoppbygge bakeriene som ble ødelagt i 2006, og fikk flere av sine medlemmer til å stille til jobbintervju. Det viste seg imidlertid at en konkurrerende bakekjede, Baker Hansen, stilte med en helt spesiell kandidat - MacGyver. Han hadde angivelig glemt at han allerede var president i Colombia, og Hizbollah så intet annet alternativ enn å lete etter alternativer til egne medlemmer. Til slutt vant Hizbollah med den innleide russiske bestemoren Svettlama Borskiskovskiskaj, grunnet at hennes livslange erfaring med vaffelproduksjon imponerte hele det libanesiske folket. MacGyver skal angivelig også ha vært særdeles svak for vaffler, da det minnet ham om hans kjære avdøde mor fra Totland. Etter ryktene skal han ha spist så store mengder at han til slutt måtte tvangsdeporteres grunnet frykt for hungersnød i landet. Dette var et knusende nederlag for Baker Hansen. Siden da har Hizbollah hatt full tilgang på alle de midler de måtte trenge til å bygge opp Baker Brun, og industrien har i de senere år gjort det særdeles bra både i Libanon og i verden forøvrig.
Politikk[rediger]
Libanon var tidligere et demokrati, men dette ble avskaffet av Hizbollah i 2011. Det eneste politiske spørsmålet som diskuteres, er hvorvidt man burde avskaffe privatiseringen av bananindustrien og gjøre den statlig, i håp om at dette vil håve inn penger som staten kan bruke på å kjøpe inn katyusha-raketter og andre godsaker.
Det finnes likevel en liten gruppe libanesere som bryr seg om politikk - det er druserne. Gruppens navn er en sammensmelting av ordene "drue" og "truse", og kommer av at andre libanesere undertrykker dem ved å stappe druer i trusene deres. Dette ønsker de å få slutt på, og har siden 1998 krevd at Hizbollah-regimet avsettes slik at MacGyver kan få makta istedet. Dette er imidlertid en urealistisk målsetning, ettersom MacGyver for tiden er president i Colombia (selv om han selv ikke er klar over dette).[1]
Næringsliv[rediger]
Libanon eksporterte i perioden 1990-2006 store mengder katyusha-raketter til Israel. Dessverre hadde ingen forstått at disse egentlig skulle fraktes med lastebiler, og ikke avfyres direkte mot mottakerens garasje. Dette feiltolket mange som en krigserklæring, og handelen ble kompensert i form av en stor leveranse klasebomber. Alle ødeleggelsene førte til det kjente krigsutbruddet i 2006, som også resulterte i at Baker Brun-industrien (som da var Libanons tredje største inntektskilde) ble fullstendig gruslagt. Siden da har libaneserne sutret over at de aldri mottok betaling for varene, og naturlig nok har denne en gang så blomstrende handelen med nabolandet i sør stoppet helt.
Menneskehandel er utbredt i Libanon, og det er ikke en sjelden begivenhet at utenlandske soldater blir kidnappet. Da er det imidlertid ikke penger kidnapperne er ute etter, men fengslede terrorister. Det har vist seg at land ofte er villige til å bytte bort opptil tusenvis av fengslede terrorister i bytte mot kidnappede soldater, noe blant annet Israel gjorde i 2011. Grunnen til at så mange investerer i dette, er at fengslede terrorister statistisk sett har vist seg å være svært gode til å pakke leveranser med katyusha-raketter, som er en kjent nyttårsrakett i Midtøsten - noe produsentene har spart store penger på. Siden 2006 har denne forretningen imidlertid vært lagt på is ettersom de fleste fabrikkene som produserte disse rakettene ble lagt i grus under krigen, og de lagrene som ikke ble destruert ble forflyttet til Syria. I 2011 la syrerne merke til at de faktisk hadde hatt tonnevis med nyttårsraketter plassert i landet sitt uten å vite det, og i ren begeistring ble lagrene plyndret av både soldater og sivile som savnet god, gammeldags nyttårsfeiring. Misforståelser rundt dødsfall relatert til oppskytning av en rakett i Damaskus førte dessverre til borgerkrigsutbrudd i Syria, og de gjenværende lagrene med raketter ble forflyttet til et ukjent sted - sannsynligvis Iran.
Geografi[rediger]
Libanon har mye fjell, og trekker til seg saudiske skiturister hele året rundt. Før var Qurnat al-Svada landets største fjell, men dette er nå ikke mer enn en grushaug siden Iran prøvesprengte en atombombe i området.[2] Ellers er Libanon kjent for sin store mengde sedertrær, som er et høyst aktuelt alternativ til ulovlig nedhogde regnskogtrær for kunder i utlandet. Det anslås at Libanons skoger er nok til å utstyre hvert menneske i verden med 2,4 garasjeporter eller 8,9 ytterdører av vanlig størrelse.
Libanon er et svært overbefolket land, og i hovedstaden Beikrutt lider 85 prosent av befolkningen av klaustrofobi som følger av den trange plassen. Det er bare få steder hvor det er mulig å bygge byer uten at enten terrenget eller radioaktiv stråling kommer i veien, men dessverre brukes disse stedene som blinker for israelske bombeflypiloter under flyeksamen.
|
Fotnoter[rediger]
<references>
- ↑ Du står fritt til å informere ham om det, men vit at samtlige colombiere vil plassere deg øverst på attentatlisten sin.
- ↑ Dette blir naturligvis benektet fra både libanesisk og iransk hold, men her er et ubenektelig bildebevis fra verdensrommet på hva som skjedde: Qurnat al-Svada nuke.jpg
