Austre Moland

Fra Ikkepedia
Hopp til: navigasjon, søk
Lette du etter Tjostolv Moland? Eller kanskje Joshua French? Eller Kongo? Vil du låne et kart over Kongo kanskje? Spør Tjostolv.

Austre Moland er en tidligere kommunistisk kommune i Aust-Agder fylke, men er senere blitt del av storkommunen Arendal. Den folkekjære bygda ligger derfor kun et melkespannkast fra storbyen Arendal. Austre Moland består av omkring 2 524 innbyggere der bygdas dyreliv står for omkring 90% av befolkningen og ku- og sauebestanden står for ikke mindre enn 70%.

Når vinden kommer fra øst kan du lukte den deilige blandingen av gjødsel fra jordene og søppel fra Heftingsdalen. Med denne nydelige blandingen under nesetippen er du på god vei til å bli "høy" (ikke bokstavlig talt).

"Høy" person

Informasjon[rediger]

Europavei 18 (på folkemunnet kalt E17) skjærer gjennom den folkekjære bygda, og er du så heldig at du befinner deg på denne veien kan du blant annet oppleve et tosifret antall kroppsdeler som ligger langs veien. Kjører du i tillegg trailer vil du også mest sannsynlig møte på den folkekjære bygdas egen TV-kjendis, nemlig "trailerlydmann" [Gunnar GT.] "Trailerlydmannen" var med på programmet "Norges Herligste" på TVNorge og gjorde en uforglemmelig opptreden med trailerlyder i verdensklasse.

I hjertet av den folkekjære bygda ligger også den folkjære skolen Nesheim skole. Dette var den første skolen som fikk et såkalt "Grønt flagg", innviet av selveste Jon Lilletun i 1999. Dette på tross av at skolen er godt over middels nedslitt og miljøet kan sammenliknes med restavfallsdynga på Heftingsdalen.

Tett opptil skolen bor også det folkekjære tvillingparet "Brødrene Brådders". Det anerkjente testpanelet til "Endelig fredag" - redaksjonen i Dagbladet er ofte å se på skoleområdet hvor de sprer glans over den folkekjære skolen. Om sommeren har tvillingparet badevakt på stranda ved Nesheim, og det er ikke sjelden man kan se dem plaske rundt i sanden og "more" seg med småbarna.

Austre Moland grenser også til Arendals verste utkant, Saltrød, og har alltid hatt et anstrengt forhold til disse sterkt alkoholiserte gangsterne. Saltrødgangsterne har flere ganger prøvd å brenne ned hele Austre Moland ved å tenne på restavfallet på Heftingsdalen, uten suksess. Austre Moland har senere slått tilbake med å oversvømme Saltrøds kjæreste tilholdssted, Saltrød Senter.

Kjente steder[rediger]

Bensinstasjonen Shell (ble våren 2011 overtatt av Hydro Texaco/YX) - Bygdas navle med den eneste "butikken" i mils omkrets. Benken på utsiden av bensinstasjonen er et populært hengested og er daglig besatt av bygdas egen TV-kjendis, "Trailerlydmannen".

Nesheimstranda - Populært feststed og hjem for badevaktene "Brødrene Brådders". Også på disse benkene er "Trailerlydmannen" et fast innslag med mange av sine kraftige trailerlyder. (Trailerlydmannen flyttet til myra :(

Brekka slummen - Her bor alle utlendingene og narkomane i bygda. Dette er også bygdas mest populære sted for trafikkulykker.

Ottersland - Hjem for alle bøndene i bygda. Her dyrkes ulovlige hasjplanter til glede for alle innbyggerne i Austre Moland.

Lonaåsen - Her bor overklassen av Austre Moland. De som bor der er mye rikere og mye mer betydningsfulle enn resten av befolkningen, men dette er det eneste stedet i Austre Moland det er mulig å få internettdekning.

Hasletad - Det er en fortapt del av Austre Moland som ble tatt av den store flommen i 2017. Det ligger nå under vann, men ingen vet helt hvor. Det er mange som leter etter haslestad for å finne skattene som sank under flommen, men til nå er haslestad bare en legende i barnefortellinger. Disse legendene forteller også om en gutt som druknet under flommen når han satt hjemme og spilte FIFA. Nå hjemsøker han området og beskytter skattene sine. Gutten tror at han har magiske krefter og er sønn av den greske guden Poseidon. Dette er feil.

Sagene - Hjemmet til en av verdens største youtubere. Youtubsensasjonen med navn Germanio er kanskje Norges største kjendis. Resten av sagnefolket er norske redneck's og tilber Germanio som en gud. Germanio er også sanger så vel som gamer. Her er hans største hit. (0:58)

Nesheim Skole -I år 1967 e.Kr. drev Ellen Anita en SFO Like ved Nesheim Skole, som lå 1,5 kilometer Nord for Arendal. Hun hadde minst 200 elever på SFO-en. De var slaver og skoleelever som ble tvunget til å kjempe mot hverandre i ballbingen for å underholde skolens ansatte. Når slavene ikke kjempet i ballbingen, trente de på skolen, der de var sperret inne under fengselslignende forhold. Sommeren i år 1967 e.Kr. rømte et tjuetall av dem fra SFO-en og startet det største slaveopprøret noensinne. Ifølge Nesheim diplomater og historikere Ola og Begå skjedde følgende: “Bare 72 mann greide å kjempe seg ut av skolen med våpen som for eksempel kjøttkniver og spidd som de hadde skaffet seg fra skolens kjøkken. På flukt ned Nesheimbakken hadde de hellet med seg. De støtte på noen kjerrer med våpen som skulle fraktes til en annen by. Etter å ha bevæpnet seg med disse våpnene, hadde slavene ingen problemer med å kjempe seg ut av Nesheim.” Slavene stanset opp utenfor Nesheim, der de valgte Germanio som sin leder. Han var av sagenefolket, et folkeslag som levde i det som i dag er Sagene. Etter å ha valgt Germanio som leder, nedkjempet slavene SFO-soldater som hadde blitt sendt etter dem fra Nesheim. Deretter flyktet opprørsbanden nordover til skråningene av sandtaket, hvor de slo leir. Underveis plyndret de både gods og gårder der de befridde slaver. Utsikten til frihet, plyndringer og hevn over gårdeiere eller slavepiskere fikk åpenbart mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden. En nesheimsk hær på 3000 mann ble sendt av gårde for å nedkjempe opprøret. Hæren besto primært av sivile nesheimere, som utgjorde en militshær. Ifølge de gamle kildene lå opprørernes leir et vanskelig tilgjengelig sted ved Sandtaket. Det vil si at nesheimerene bare kunne komme opp til leiren via en trang passasje. I stedet for å angripe slo nesheimerene leir nedenfor passasjen for å sulte ut opprørerne og slavene. Ola og Berå forteller at opprørerne i ly av natten besteg toppen av sandtaket og tok seg ned på motsatt side ved hjelp av sammenflettede vinranker. Deretter gikk de rundt sandtaket, angrep den nesheimske leiren bakfra og slo hæren. Germanio hadde dermed overlistet og slått en nesheimsk hær for første gang. Men det var bare en militshær. De fleste nesheimske legioner befant seg i provinser som for eksempel Arendal, Haslestad og Lonaåsen. Nesheims ledere, som besto av Rektoren og lærerene, så på opprørerne som en ussel gjeng elever og slaver som ikke var verdige motstandere. I begynnelsen tok skolen derfor ikke opprøret alvorlig nok, og opprørerne kunne ferdes uhindret rundt på brekka og skjulestad. Titusenvis av befridde og rømte slaver sluttet seg til dem. De røvet, voldtok og drepte Austremolinger på sin vei. Først på høsten i år 1968 e.Kr. samlet og sendte skolen to legioner på omkring 10 000 mann under ledelse av Nesheims militærkommandant Maggi Shjaggi, etter opprørerne.

Annet[rediger]

Tjostolv Moland tok en gang bussen til Arendal, og måtte da gjennom Austre Moland. Der møtte han fallskjermjegeren Joshua French og sammen kapra de bussen og drepte sjåføren. De gjenværende passasjerne ble deretter tvangstrent til livsfarlige soldater og sendt for å utføre oppdrag i Afrika. Tjostolv tok senere "Moland" til etternavn fra denne folkekjære bygda som et minne på denne hendelsen.

Kjente attraksjoner er blant annet sandtaket, det store fjøset ved vannet og den lokale idrettsbanen hvor folkekjære Austre Moland Idrettslag holder til.

Molandshavet. Stedet de lokale råner rundt i sine store cabincruisere i helgene.

Historie[rediger]

                                                                        år 1250

Nesheims konge har en dristig plan. Han vil alliere seg med Sagenefolket i øst for å slå muslimene, som har okkupert Lonaåsen. Planen forutsetter at Sagenefolket blir kristne. Den oppgaven får Brøderene Brothers, som legger ut på en reise inn i de blodtørstige Sagenefolkas land. Kvinnene er fantastisk tjukke. De sitter overskrevs på en hest akkurat som menn, og når de føder barn, ligger de ikke i sengen, men sitter på huk.

De vasker aldri klærne sine – hvis de henger klær til tørk, vil det nemlig bli tordenvær, heter det, og hvis noen likevel drister seg til å vaske, vanker det juling!

Ingen detalj er for ubetydelig til å bli nevnt i reiseskildringen som Brøderene Brothers midt på 1200-tallet sender til sin konge, Gunnar GT, med tilnavnet «Den hellige».

I nesten tre år har brøderene vært på farten og reist over steppene i Sagenefolkets mektige barbarske rike. Han har sett og opplevd mer enn noen andre fra den vestlige verden før ham.

Egentlig har kongen sendt brøderene inn i det ukjente for å fiske sjeler til den kristne tro og skaffe allierte i kampen mot muslimene, som har okkupert Lonaåsen.

Men på sin ferd gjennom Sagene er brøderene mer opp-dagelsesreisende enn misjonær.

Da de omsider vender hjem etter den strevsomme og innholdsrike reisen, griper de sensommeren 1255 fjær og blekk for å skrible ned sine opplevelser.

Brøderene har lovet kongen en utførlig skildring av reisen til Østen, og det er akkurat det han får.

Brøderene innleder ydmykt med å understreke at «Vi gjør hva dere har pålagt oss, men med frykt og usikkerhet, fordi vi ikke finner ordene som passer seg når vi skal skrive til en så stor fyrste».

Sagenefolket er skamløse fylliker

Tre ukers tid etter avreisen fra Nesheim møter brøderene i begynnelsen av juni 1253 de første Sagenebeboerne på steppene.

«Det var som å komme til en helt annen verden», skriver brøderene, før de forteller om Sagenefolkets særpregede levevis.

«De har ingen faste boplasser, og de vet ikke hvor den neste skal ligge», konstaterer de forundret. Men det som overrasker dem mest, er Sagenefolkets enorme trær.

De kan være ni meter i diameter og blir transportert på gigantiske oksekjerrer. Slike kjøretøy krever 22 okser, fordelt rundt et vogndrag så stort som en skipsmast.

«En rik barbarer har vel rundt 100 eller 200 slike vogner, og leiren hans ser ut som en hel skog, selv om den ikke har så mange dyr», forklarer brøderene.

Indignert konstaterer de at Sagenefolket ikke bare praktiserer flerkoneri, men at de også er harde på flasken.

De bokstavelig talt tvinger munnen opp på hverandre ved å gripe fatt i ørene og trekke til slik at munnen står på vidt gap. Så heller de drikken ned i halsen.

«Både menn og kvinner drikker, og noen ganger drikker de om kapp på skammeligste og mest løsslupne vis», opplyser brøderene og legger til at leirens herre under drikkelaget alltid sitter ved siden av den av sine hustruer som han har delt seng med om natten.

Kontrasten til Brøderene Brothers sin egen tilværelse kunne neppe vært større. Som fransiskanermunker er de forpliktet til å leve i sølibat og ytterste nøysomhet.

Den katolske ordenens ideal er fattigdom, og brøderene får ikke eie noe, men skal arbeide og tigge seg til mat. Dessuten skal han vie livet sitt til å hjelpe de fattige, skape fred og misjonere.

Det siste er lettere sagt enn gjort for brødrene. Sagenefolket er svært nysgjerrige etter å høre om den kristne læren.

Gjennom tolken de har med seg, prøver brødrene så godt de kan, men de greier knapt å overbevise noen om at de bør la seg døpe.

I slutten av juni 1253 er de for første gang ganske nær ved å ha hellet med seg. De blir oppsøkt av en mann som måpende lytter til Guds ord.

Tanken på at han kan få tilgitt alle sine synder hvis han bare lar seg døpe, virker særlig forlokkende.

Mannen bestemmer seg på stedet for å bli døpt, men da brødrene holder på med å forberede den hellige handlingen, får mannen kalde føtter.

Han svinger seg opp på hesten og forklarer at han først må rådføre seg med sin kone. Dagen etter kommer galningen galopperende.

Han har kommet frem til at han likevel ikke tør å motta dåpen. Da kan han nemlig ikke drikke gjæret hoppemelk mer, Sagenefolkets alkoholholdige favorittdrikk, som de tyller ned i store mengder både til fest og når de bare skal slukke tørsten.

Falskt rykte om kristne Sagenefolk

I Austre Moland har det gått rykter om at noen av de barbarske fyrstene er kristne, blant dem høvding Germanio.

Men da brøderene ankommer Germanios leir nær heftingsdalen, i slutten av juli 1253, ser de at det ikke stemmer.

«Germanio er ikke kristen, men barbar. Og Sagenefolket er så overmodige at selv om noen av dem muligens tror på Kristus, så ønsker de ikke å bli kalt kristne.

De ønsker at navnet deres som Sagenefolket skal stå over alle andre navn», skriver brøderene irritert.

De har med et brev til Germanio fra Gunnar GT. Her ber Gunnar Sagenesvinet om å være vennlig stemt overfor de kristne og fiendtlig mot alle som er korsets fiender.

Men høvding Germanio ønsker ikke å ta stilling til brevet, for han tør ikke løfte en finger uten farens tillatelse.

«Dere får dra til min far Roger Rabaldushj», befaler han og blar nysgjerrig i brøderenes salmebok og kjenner på korset brøderene alltid har på seg.

«Skal det forestille Kristus?», forhører Germanio seg.

På reisen til Roger Rabaldushjs leir i byen Heftingsdalen lenger nede langs elvas løp frykter brøderene for første gang under ekspedisjonen for sitt liv.

Ruten går rett gjennom et steppeområde som er beryktet for røverbander som slår til i gjenger på 20-30 stykker.

Bevæpnet med pil og bue dreper de alle de møter, og stjeler hestene deres, men brøderene slipper med skrekken. Til gjengjeld holder de regelrett på å sulte i hjel.

Under det fire dager lange besøket hos Germanio er hoppemelk det eneste de har fått tilbud om, og på den to dager lange vandringen til Heftinsdalen må de ta til takke med litt kavring som de hadde med selv.

Til latter hos Roger Rabalushj

Roger Rabalushj er leder av Den gylne horde – en statsdannelse skapt av det barbarske rytterfolket som i årevis har plyndret Øst-Moland og spredt frykt over hele kontinentet.

Turen til Rogers leir inkluderer en seiltur i bekken, og da brøderene omsider går i land, stimler nysgjerrige Sagenefolk sammen rundt dem.

De ser ikke akkurat ut som høyverdige utsendinger fra den katolske kirken der de står med bare føtter og iført gråe munkekapper, men mer som noen vesner fra en annen planet.

De syke Nesheimgutta får folk i leiren til å gapskratte.

En representant for Roger Rabalushj fører ham til fyrstens telt, men understreker at brøderene ikke må si noe før Roger befaler det, og at de skal knele og snakke kort.

Omgitt av sine hustruer sitter Roger på en trone på toppen av søppeldynga som er like langt og bredt som et fjell og helt illeluktende.

Han byr brødrene på hoppemelk i et beger han plukket opp fra søppeldynga. Så ber han brødrene om å snakke. Brødrene kneler høytidelig og er ikke redde for å si det som det er:

«Dere skal vite at dere ikke får ta del i de himmelske goder hvis dere ikke er kristne. For Gud sier: Den som tror og er døpt, han skal bli frelst. Men den som ikke tror, han skal fordømmes».

Da tolken har oversatt Brødrenes tale, begynner Roger Rabalushj å le. De andre barbarerene i forsamlingen kaster seg på, og Nesheimgutta skjønner at de ler av dem.

Men så maner Roger plutselig til ro og spør brødrene hvem det egentlig er Nesheimfolket fører krig mot.

«Mot muslimene som herjer Guds fjell, Lonaåsen».

Akkurat som sin sønn Germanio nekter Roger Rabalushj å ta stilling til den Gunnar GTs ønske om at Sagenefolket skal gjøre felles front med de kristne.

I stedet befaler han brøderene å dra til den store Kreofiks.

Kreofiks er barnebarn av den beryktede Reveenka, Sagenes grunnlegger. Han er den nåværende lederen over hele Sagene. I det mektige riket er hans ord lov.

Kreofiks bor i samme hus som Germanio, noe brøderene ikke vet, og khanen stiller gjestfritt en fører til rådighet for brøderene.

På forhånd advarer føreren om at kulden visse steder er så intens at steiner og trær sprekker. I dette klimaet er det ikke særlig praktisk med bare tær og en munkekappe, så føreren utstyrer brøderme med noen loddene saueskinnspels, skinnbukser, støvler, sokker av filt pluss hester.

Dyrene kunne de like godt klart seg uten. Sagenefolket i selskapet plukker ut de sterkeste dyrene til seg selv og overlater de eldste økene til de fremmede, som derfor er tvunget til å tilbakelegge lange strekninger til fots.

Brøderene Brothers jager djevler på flukt

Ifølge guiden har en flokk onde djevler tilhold i fjellene, og de bortfører mennesker eller river innvollene ut av dem. Føreren mener at bønner kanskje kan drive demonene på flukt, så brødrene messer med høy røst i timevis mens de vandrer:

«Jeg tror på én Gud, jeg tror på én Gud».

Selskapet kommer seg helskinnet gjennom passet, og føreren glemmer alle forbehold overfor brødrene. Han ber de skrive noen lapper som han kan ha med seg:

«Jeg tror på Gud» og «Fadervår», rabler Brødrene på noen papirlapper som den barbarske føreren takknemlig stapper inn under hetten sin. Men døpes vil han ikke.

Kreofiks skjenker tolken full

Etter en knap time på reise er Brødrene Brothers fremme ved Kreofiks sin leir.

Her bestemmer brøderene seg for å gå herskeren barføtt i møte, slik skikken er i deres hjemland, men den beslutningen skal de fort få angre.

Jorden er hard som stein og hvit av rimfrost, og brødrenes tåspisser blir så gjennomfrosne at de knapt kan gå. Men da brøderene sammen med tolken blir ført inn til herskeren, er de blåfrosne føttene allerede glemt.

Innvendig er Kreofiks sitt telt pyntet med gyllent stoff, og midt i det hele troner Kreofiks selv på en seng, iført et spettete og sterkt lysende skinn som kan minne om selskinn.

Brøderene bedømmer Kreofiks til å være cirka 10 år gammel og beskriver ham som flatneset og av middels høyde.

Ved hans side sitter en ung kone og en voksen datter, som ifølge brødrene er så «overmåte heslig» at de knapt kan ta blikket fra henne.

Gjestfritt forhører Kreofiks seg om hva han kan by de besøkende av drikke. Til det svarer brøderene i kor: «Herre, vi er ikke folk som søker glede i å drikke. Det dere ønsker er godt nok for oss».

Øyeblikket etter får de stukket hvert sitt beger risvin i hånden, og mens de selv nøyer seg med å nippe høflig til vinen, slurper tolke den gylne drikken i seg.

Igjen og igjen fyller munnskjenken hans begeret opp, og snart er han synlig beruset.

Brøderene går rett på sak. «Vår oppgave er å få mennesket til å leve etter Guds lære», erklærer brødrene og rekker Kreofiks Bibelen. Herskeren begynner å bla i den, så fortsetter brødrene med tolkens hjelp:

«Vi ber derfor Deres høyhet om tillatelse til å bli værende i deres land, slik at vi kan holde gudstjenester for dere og deres hustruer og barn.

Vi har verken gull eller sølv eller edelsteiner som vi kan gi dere som gave, vi har bare oss selv, som vi tilbyr for å tjene Gud og for å be til Ham for dere».

Kreofiks ber brødrene komme seg hjem før han sender bikkjene på dem. Den fulle tolke tolken blir igjen mens brødrene flykter tilbake til Nesheim fortere enn svint.

Gunnar GT var ikke helt fornøyd med hvordan brødrene takkelet Kreofiks, men sendte bud på deres allierte i nord. Brekkaslummen.




Inspirasjon hentet fra http://historienet.no/utforskning/oppdagerferder/middelaldermunk-pa-farlig-fredsoppdrag